Kardial resynkroniseringsterapi (CRT) innebærer å implantere en biventrikulær pacemaker med eller uten hjertestarter. CRT tilbys blant annet hjertesviktpasienter som har ledningsforstyrrelser som svekker samarbeidet mellom hjertehalvdelene og gjør at de ulike delene trekker seg sammen ujevnt (mekanisk dyssynkroni). Behandlingsmetoden reduserer sykelighet og dødelighet, men en tredel av pasientene responderer ikke på CRT. I dag velges pasienter som blir tilbudt CRT ut fra om de har unormalt bred QRS på elektrokardiogram (EKG), men nå har forskere ved Integrert kardiovaskulær funksjon og Center for Cardiological Innovation i Oslo vist at utvelgelsen av pasienter trolig kan bli bedre ved å bruke hjerteultralyd.

Les også: Hjerteultralyd kan forutsi arytmi og død etter resynkroniseringsterapi ved hjertesvikt

Den nye ultralydmetoden går ut på å avdekke hvor mye av pumpearbeidet til hjertet som er bortkastet på grunn av at ulike deler av venstre hjertekammer trekker seg sammen på forskjellige tidspunkt. I friske hjerter trekker alle segmentene seg sammen samtidig, men ledningsforstyrrelser ved hjertesvikt kan gjøre sammentrekningene mindre synkrone og forsinke kontraksjonen i hjertekammerets lateralvegg (sidevegg). Denne forsinkelsen forårsaker en unormal forlengelse av skilleveggen mellom de to hjertekamrene (septum), en bevegelse som overhodet ikke bidrar til å pumpe blod ut av hjertet og dermed representerer bortkastet arbeid. Studien viser at graden av bortkastet arbeid er tett knyttet til sjansen for at en pasient responderer på CRT.

Studien inkluderte 21 hjertesviktpasienter som fikk implantert CRT i 2011 eller 2012. Ved hjelp av avansert ultralydutstyr målte forskerne arbeidet som ble gjort i 17 ulike segmenter av hjertets venstre ventrikkel, og hvor mye av dette som ble utført mens segmentet utvidet seg og som dermed var bortkastet. Omtrent åtte måneder etter at den biventrikulære pacemakeren var implantert hadde 15 av pasientene respondert på behandlingen i form av at blodvolumet i venstre hjertekammer etter et hjerteslag var redusert med minst 15 %. Disse pasientene opplevde også bedre fysisk arbeidskapasitet og livskvalitet og hadde forbedret hjertefunksjonen på en rekke av områdene forskerne målte med ultralyd, blant annet redusert mengde bortkastet arbeid. Gruppa på seks pasienter som ikke responderte på behandlingen opplevde ingen av disse forbedringene.

Det viste seg at et flertall av responderne hadde hatt høyere grad av bortkastet arbeid enn ikke-responderne før de fikk implantert en CRT, men at denne forskjellen var borte på oppfølgingstidspunktet. For alle segmentene av hjertet samlet sett var 39 % av alt arbeidet som ble generert i forbindelse med kontraksjonen bortkastet blant responderne, og i septum var det bortkastede arbeidet nærmere 100 %. Ultralydmålet for bortkastet septumarbeid var sammen med en total score for bevegelsene i alle segmentene av venstre ventrikkel de eneste målene som signifikant kunne forutsi hvilke pasienter som ville respondere på behandlingen. Presisjonen av disse målene i kombinasjon ble regnet ut til 0,86 på en kurve hvor 1,0 viser perfekt treffsikkerhet og 0,5 indikerer at det er helt tilfeldig om målene kan forutsi respons eller ikke.

Dermed kunne forskerne konkludere med at høyere grad av bortkastet arbeid i septum sammen med graden av bevart regional funksjon i venstre hjertekammer er indikatorer på at en pasient med hjertesvikt vil ha nytte av kardial resynktroniseringsterapi. De understreker at studien er liten og at resultatene deres må bekreftes i større studier som sammenligner dette ultralydmålet med andre målinger av hjertemuskelens effektivitet før de kan implementeres i den kliniske hverdagen.

Video: Forskere ved Center for Cardiological Innovation bruker nyutviklet ultralydutstyr fra GE Vingmed i studiene sine

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply