I en kommentarartikkel tar Oslo-forskerne Kristina Haugaa og Thor Edvardsen for seg nytten av hjerteultralyd for å identifisere de som har aller høyest risiko for å utvikle hjertesvikt. I dag finnes det ingen gode prognostiske markører til dette formålet, ettersom hjertesviktmarkøren NT-proBNP først og fremst er egnet til å forutsi prognosen hos pasienter som allerede har betydelig svekket pumpefunksjon i form av redusert ejeksjonsfraksjon.
Bakgrunnen for kommentarartikkelen er en studie publisert i samme nummer av European Journal of Heart Failure. Den indikerer at ultralydmålet global longitudinell strain (GLS), som viser bevegelse og deformasjon i hjertemuskelveggen, kan forutsi hvilke høyrisikopasienter som kommer til å få hjertesvikt. 419 pasienter uten symptomer tok del i screeningen, og GLS var ett av ultralydmålene som uavhengig av andre faktorer kunne si noe om hvem som fikk symptomer på hjertesvikt eller døde i løpet av de neste 14 månedene.
Studien føyer seg inn i en lang rekke som viser at GLS er et mer følsomt mål på hjertets pumpefunksjon enn ejeksjonsfraksjon, som er det mest bruke ultralydmålet til dette formålet i dag. En stor fordel med et slikt prognostisk ultralydmål er dessuten at det i motsetning til biomarkører som NT-proBNP måler svekkelser i hjertefunksjonen nøyaktig, og dermed er et direkte mål på hjertesvikt. Mange kardiologer har likevel vært skeptiske til å innføre GLS i klinikken, blant annet fordi det tidligere har vært en tidkrevende metode.
Haugaa og Edvardsen skriver at det virker rimelig å ta i bruk screeningverktøy som kan avdekke hjerte- og karsykdom på et tidlig tidspunkt, men at kostnaden ved å gjennomføre hjerteultralyd innebærer at slik screening bør begrenses til høyrisikopasienter. Før man eventuelt kan begynne med slik screening, trengs også en studie som viser at det er kostnadseffektivt å behandle pasienter som har redusert GLS og bevart ejeksjonsfraksjon.
Leave a reply