CPVT1 er en sjelden, genetisk hjertesykdom som kan være årsak til plutselig hjertedød hos unge. Uten behandling dør omtrent en tredel av de som har sykdommen før de fyller 35 år. Pasienter frarådes intensiv kondisjonstrening, men i 2014 publiserte forskere ved Institutt for eksperimentell medisinsk forskning og Oslo universitetssykehus en pilotstudie som indikerte økt oksygenopptak og høyere terskel for rytmeforstyrrelser etter 12 uker med nøye overvåket og individuelt tilpasset trening for disse pasientene. Nå bekrefter forskerne disse funnene i en studie på mus, og har samtidig sett nærmere på hva det er som forårsaker de gunstige effektene.

– Mus som var genetisk disponert for CPVT1 var mindre utsatt for arytmier og hadde bedre kalsiumhåndtering i hjertemuskelcellene etter at de hadde gjennomført intervalltrening i to uker, forteller førsteforfatter Ravinea Manotheepan om studien, som nylig ble publisert i tidsskriftet Cardiovascular Research.

Kalsium tas opp og lagres i sarkoplasmatisk retikulum inne i hjertemuskelcellene mellom to hjerteslag, før det frigjøres gjennom ryanodinreseptorer når en ny sammentrekning innledes. CPVT1 skyldes en genetisk mutasjon som fører til at kalsium lekker ut gjennom disse reseptorene i hjertets avslapningsfase, noe som øker risikoen for såkalte kalsiumbølger som kan gi alvorlige hjerterytmeforstyrrelser. Man er spesielt utsatt for rytmeforstyrrelsene under fysisk anstrengende aktivitet og emosjonelt stress, og det er derfor pasienter med CPVT ikke anbefales å drive med intensiv kondisjonstrening.

– Den langsiktige effekten av regelmessig trening kan muligens hemme risikoen som er forbundet med hver enkelt treningsøkt. Hjertemuskelceller fra mus som hadde trent var klart mindre utsatt for kalsiumbølger, lekkasje og ukontrollerte utslipp av kalsium gjennom ryanodinreseptorene i sarkoplasmatisk retikulum sammenlignet med celler fra mus som ikke hadde trent, sier lege og doktorgradsstipendiat Manotheepan.

(saken fortsetter)

LES OGSÅ:

Kalsium – en nøkkel i behandlingen av hjertesykdom

Antioksidativ effekt

Musene trente seks dager i uka i to uker, og hver økt bestod av fem åtte minutter lange intervaller på 90 % av musenes maksimale kapasitet. Treninga økte det maksimale oksygenopptaket deres med 10 % og den maksimale løpshastigheten på tredemølla med 16 %. Forskerne hadde implantert EKG-utstyr i en del av musene, og da musene var maksimalt utmattet etter den siste oksygenopptakstesten injiserte de et stoff som øker sannsynligheten for ventrikkeltakykardi. De neste 20 minuttene opplevde musene som hadde trent i to uker betydelig færre episoder med slike hjerterytmeforstyrrelser sammenlignet med mus som ikke hadde trent. Da forskerne hentet ut og isolerte hjertemuskelceller fra musene avslørte de altså flere av mekanismene som trolig forklarer funnene.

– Trening har en antioksidativ effekt, og i videre eksperimenter fant vi ut at musene som hadde trent hadde lavere nivåer av oksidert CaMKII i hjertemuskelcellene og redusert fosforylering av ryanodinreseptorer via den CaMKII-avhengige signalveien sammenlignet med musene som ikke hadde trent, forklarer Manotheepan.

Da forskerne brukte et medikament for å hemme aktiviteten til enzymet CaMKII, så de også at hjertemuskelcellene fra musene som ikke hadde trent hadde færre kalsiumbølger. Det samme skjedde da hjertemuskelcellene ble eksponert for antioksidanten NAC. Samlet sett indikerer funnene at trening reduserer risikoen for kalsiumbølger og hjerterytmeforstyrrelser ved CPVT1 gjennom å redusere nivåene av oksidert CaMKII og dermed hindre CaMKII-avhengig fosforylering av ryanodinreseptorer i hjertemuskelcellene.

Kortvarig effekt

– Ei tredje gruppe mus gjennomførte først to uker trening som økte oksygenopptaket og deretter to uker uten trening. Oksygenopptaket sank igjen, og i hjertene til disse musene så vi ingen av de samme forbedringene som hos musene som ble undersøkt rett etter treningsperioden, sier Manotheepan.

Selv om funnene er lovende, understreker forskerne at det fortsatt er for tidlig å konkludere med at alle pasienter med CPVT1 bør trene for å redusere sin egen risiko.

– Selv om risikoen for ventrikkeltakykardi ble redusert, kan vi ikke være sikre på trening reduserer faren for plutselig hjertedød hos mennesker med CPVT1. CPVT kan også utarte seg svært forskjellig fra person til person, og det er sannsynlig at risikoen forbundet med trening også varierer. Vi vet heller ikke noe om hvilken intensitet og varighet som eventuelt gir den beste effekten, og alt dette er ting som må studeres nærmere i framtidige studier, sier Manotheepan.

Video: Våren 2014 intervjuet UNIKARD førsteforfatter Ravinea Manotheepan om arbeidet ved forskningsgruppa hos Institutt for eksperimentell medisinsk forskning.

LES OGSÅ:

Nadolol hindrer alvorlige hjerterytmeforstyrrelser ved CPVT

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply