Etter å ha deltatt på treningsbasert hjerterehabilitering innså kvinnene at de kunne ha spart seg for mange av bekymringene sine dersom de hadde fått mer oppfølging og hatt bedre kommunikasjon med helsepersonell mens de ventet på å få plass på rehabilitering.

– Studien tyder på at det er behov for å etablere systematiske oppfølgingsrutiner i den tidlige fasen etter en hjertehendelse, mellom utskrivelse fra sykehus og deltakelse på et hjerterehabiliteringsprogram, skriver fysioterapeutene Elisabeth Hellem og Kari Anette Bruusgaard. De står bak intervjustudien som nylig ble publisert i tidsskriftet Physiotherapy Theory and Practice.

Engsteligere enn menn

Tidligere forskning har vist at kvinner deltar sjeldnere enn menn på organisert hjerterehabilitering. Kvinner opplever også oftere angst, usikkerhet og depresjon i etterkant av et hjerteinfarkt. De er reddere for tilbakeslag, rapporterer dårligere helse og lavere livskvalitet enn mannlige pasienter. I tillegg er de mindre fysisk aktive, og frykt for å ta i for hardt kan være en barriere mot å trene.

For å lære mer om hvilke erfaringer norske kvinner danner seg etter en akutt hjertehendelse har Hellem og Bruusgaard intervjuet 20 pasienter som deltok eller nylig hadde deltatt på ulike typer treningsbasert hjerterehabiliteing fire forskjellige steder i Norge. Den yngste var 42 år, og den eldste 74 år. 15 av kvinnene ble intervjuet sammen i fokusgrupper, mens de siste fem ble intervjuet individuelt.

Frykt og usikkerhet

Flere av kvinnene følte seg alene og usikre den første tida etter at de ble skrevet ut fra sykehus. De følte seg sårbare, skjøre og engstelige, og savnet å kunne spørre helsepersonell til råds. Frykt for å gjøre ting galt gjorde at mange vegret seg for å ta del i aktiviteter de tidligere hadde sett på som selvfølgelige.

Spesielt kvinnene som bodde alene opplevde det å være alene med frykten som en ektra byrde. Flere oppgav at de så på sin egen kropp på en annen måte etter at de fikk hjertesykdom. De fryktet at kroppen og hjertet deres ikke ville tåle større påkjenninger.

Jeg var litt usikker på hvor mye jeg kunne begynne å gjøre på egen hånd. Du tør egentlig ikke presse deg så hardt, spesielt ikke de første ukene. Hvis jeg overanstrenger meg kan det kanskje noe skje med stenten? Slike ting begynte å kverne rundt i hodet mitt. Jeg var ganske pysete, synes jeg, og jeg er egentlig ikke en nervøs og engstelig person. Men man blir litt redd for å gjøre en feil.

65 år gammel kvinne fire måneder etter hjerteinfarkt

Viktig helsekommunikasjon

Kvinnene fortalte også at de ble overfølsomme for potensielle symptomer, og en del hadde katastrofetanker. Episoder med hjertebank, kortpust og smerte ble sett på som et mulig problem med hjertet. Et annet gjennomgangstema var at kvinnene følte seg som en kjedeligere versjon av seg selv. Mange vedgikk at de var engstelig for å gå tur alene og å reise til utlandet. Flere følte at de måtte tvinge seg selv til å leve så sunt som mulig.

Hjerterehabiliteringen bestod av relativt intensiv intervalltrening. Selv om fysioterapeuten lovet at det var trygt for kvinnene å presse seg, merket mange seg at treneren alltid hadde med seg mobiltelefonen og at det alltid var minst to fysioterapeuter til stede under treningsøktene. På samme måte kunne kvinnene lete etter skjulte budskap i beskjedene de fikk fra helsepersonell, spesielt når det gjaldt ting som kunne bygge opp under frykt og pessimisme.

– Sannsynligvis er helsepersonell ofte ikke klar over hvordan de utilsiktet kan bidra til angst og pessimisme hos kvinnelige pasienter ved å gi ufullstendig informasjon på en ubetenksom måte, skriver forskerne. De mener at kvinnelige hjertepasienter trenger en forutsigbar plan for oppfølging helt fra starten av etter en akutt hjertehendelse, med mer fokus på individuelle behov og veien tilbake etter den akutte sykdomshendelsen. De foreslår også at kvinner med hjertesykdom bør undersøkes for angst og depresjon, slik at man kan identifisere de som i størst grad kan ha behov for ekstra oppfølging fra helsepersonell.

Leave a reply