Lang QT-tid-syndrom er en medfødt tilstand hvor funksjonen til ionekanalene som transporterer kalium er forstyrret. Dette resulterer i at QT-intervallet på eletrokardiogrammet (EKG) blir forlenget og gir økt risiko for livstruende ventrikkelarytmier. Ny forskning fra Oslo universitetssykehus viser at sykdommen også er forbundet med lett redusert hjertefunksjon sammenlignet med hos friske personer.

Forskerne inkluderte 192 personer som hadde lang QT-tid-syndrom, og sammenlignet resultater fra hjerteultralyd av disse med funn hos 60 friske kontrollpersoner. Det viste seg at hjertets pumpefunksjon målt ved global longitudinell strain (sammentrekningene i hjertemuskelveggen) var signifikant dårligere i sykdomsgruppa enn i kontrollgruppa, og det samme gjaldt flere mål på hjertets evne til å slappe av og fylles med blod (den diastoliske hjertefunksjonen).

Funnene viser at dysfunksjonelle ionekanaler kan medføre mekaniske forandringer ved lang QT-tid-syndrom. Lang QT-tid syndrom finnes i ulike varianter, og forskerne delte også pasientene ut fra om de hadde dysfunksjon i den langsomme eller raske kaliumkanalen, henholdsvis LQTS1 og LQTS2. Det viste seg at det kun var gruppa på 53 pasienter med LQTS2 som hadde redusert systolisk hjertefunksjon sammenlignet med kontrollgruppa, mens man ikke fant forskjeller i diastolisk funksjon mellom LQTS1 og LQTS2. Disse funnene indikerer at de mekaniske konsekvensene av ionekanaldysfunksjon kan avhenge av hvilken spesifikk ionekanal som er affisert.

Doktorgradsstipendiat Ida Skrinde Leren har nylig også blitt intervjuet om lang QT-tid syndrom av forskning.no

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply