Trondheim 24.10.2013: Opptrening er en viktig del av behandlingen ved hjertesykdom. Her fra treningssalen ved St. Olavs Hospital Trondheim.

Foto: Ole Kristian Losvik

Denne saken omtaler de to nye norske studiene knyttet til hjerte- og karsykdom som ble funnet i vårt søk etter artikler publisert i uke 2 av 2017.

1. Begrenset effekt av trening i ny stor hjertesviktstudie

Intervalltrening var ikke bedre enn kontinuerlig trening for å reversere remodellering av hjertet eller forbedre kondisjonen for pasienter med kronisk hjertesvikt med redusert pumpefunksjon. Det viste seg vanskelig å oppnå den foreskrevne intensiteten både ved moderat og intensiv trening, selv om treningen ble gjennomført på sentre med spesialkompetanse innen hjerterehabilitering, oppsummerer forskerne bak SMARTEX-HF-studien, som nå er publisert i det svært velrennomerte tidsskriftet Circulation.

Utfordrende å nå riktig intensitet

Multisenterstudien SMARTEX-HF har vært ledet fra Norge og Cardiac Exercise Research Group (CERG), og ble gjennomført på bakgrunn av at en mindre, lignende studie fra CERG indikerte at 4×4-intervaller forbedret kondisjonen, livskvaliteten, blodårefunksjonen og hjertets pumpefunksjon mer enn moderat kontinuerlig trening for denne gruppa pasienter. En av grunnene til at SMARTEX-HF ikke viser det samme, kan være at deltakerne ikke trente med den intensiteten de egentlig skulle.

– Pulsmålingene viste at 51 % av pasientene som trente intervaller trente med lavere intensitet enn foreskrevet, mens 80 % av deltakerne som trente moderat trente med høyere intensitet enn det som var målet, skriver forskerne. Dermed ble den reelle forskjellen i treningsintensitet mellom gruppene bare 10 %, mens den ifølge studieprotokollen skulle være 27,5 %.

Mer enn 200 pasienter fra ni forskningssentre over hele Europa – inkludert Trondheim, Stavanger og Ålesund – deltok i SMARTEX-HF. En tredjedel av pasientene ble tilfeldig fordelt til 4×4-intervalltrening med mål om å trene på 90–95 % av makspulsen sin under intervalldragene. En annen tredjedel ble fordelt til moderat trening med mål om å ligge jevnt på et intensitetsnivå mellom 60 og 70 % av makspulsen.

Minimale forskjeller for hjertefunksjon

Etter å ha overvåket pasientene gjennom tre ukentlige treningsøkter på tredemølle eller ergometersykkel i 12 uker, sjekket forskerne effekten av treningsmetodene. Det de først og fremst ønsket å se på var om trening endret den ytre diameteren til venstre hjertekammer. Dette er et mål for dilatasjon, altså utvidelse av hjertekammeret på grunn av skadelig remodellering, som er karakteristisk ved hjertesvikt med redusert pumpefunksjon. De to treningsgruppene ble sammenlignet med ei tredje gruppe, hvor deltakerne ikke møtte opp til overvåket trening, men ble oppfordret til å trene regelmessig på egen hånd.

  • Diameteren var redusert 2,8 millimeter mer blant de som trente intervaller enn blant de som skulle trene på egen hånd. Forskjellen var statistisk signifikant, men det er usikkert om den er klinisk betydningsfull.
  • Diameteren var redusert 1,6 millimeter mer blant de som skulle trene med moderat intensitet enn blant de som enn blant de som skulle trene på egen hånd, men denne forskjellen var ikke statistisk sikker.
  • Diameteren ble med andre ord redusert 1,2 millimeter mer blant de som trente intervaller enn blant de som skulle trene med moderat intensitet. Denne forskjellen var imidlertid heller ikke statistisk signifikant.

Forskerne så også på andre mål som sier noe om hjertefunksjon og graden av hjertesvikt. Ejeksjonsfraksjonen er et mål på pumpekapasiteten til venstre hjertekammer, og denne endret seg ikke signifikant mer etter intervalltrening enn etter kontinuerlig trening. Det samme gjaldt nivåene av hjertesviktmarkøren NT-proBNP i blodet.

Utrygt med intensiv trening?

Både deltakerne i intervalltreningsgruppa og i moderatintensitetsgruppa forbedret oksygenopptaket sitt noe mer enn deltakerne som ikke deltok i organisert trening. Det var ingen forskjell i økningen mellom de to treningsgruppene. Livskvaliteten til deltakerne endret seg ikke i noen av de tre gruppene.

Etter de 12 ukene fikk deltakerne beskjed om å fortsette med samme trening på egen hånd, før de igjen ble undersøkt etter et helt år. På dette tidspunktet var treningseffektene fra uke 12 borte. Forskerne mener det er en indikasjon på at treningsprotokollene ikke ble fulgt like godt av deltakerne etter at perioden med overvåket trening var over.

Studien har ikke stor nok statistisk styrke til å si noe om intensiv trening kan være forbundet med økt risiko for alvorlige kliniske hendelser. Likevel har forskerne gjort analyser som ser på dette. I absolutte tall var det noen flere dødsfall eller sykehusinnleggelser på grunn av akutt forverring og andre komplikasjoner av hjertesvikt i intervalltreningsgruppa enn i moderatintensitetsgruppa mellom uke 12 og uke 52. Disse resultatene er forbundet med svært stor usikkerhet, og man vet som nevnt heller ikke om deltakerne faktisk trente som foreskrevet i denne perioden. Det var uansett ikke større risiko blant deltakerne i intervalltreningsgruppa enn blant de som ikke var med i noen av treningsgruppene. Større studier må til for å undersøke om det er like trygt for hjertesviktpasienter å trene intervaller som å trene med roligere intensitet.

Hvorfor så liten effekt?

Forskerne spekulerer i ulike årsaker til at effekten av intervalltrening var vesentlig mindre i denne studien enn i den tidligere studien fra CERG. En potensiell og logisk forklaring kan være at SMARTEX-HF-deltakerne altså trente på lavere intensitet enn de foreskrevne 90–95 % av makspuls. Treningsbelastningen ble heller ikke justert regelmessig etter hvert som pasientene ble sprekere, noe som kan være viktig for å oppnå maksimal treningseffekt.

Det kan dessuten ha hatt innvirkning at pasientene i SMARTEX-HF var vesentlig yngre, hadde høyere oksygenopptak og noe annen årsak til hjertesvikt enn i den mindre CERG-studien. Deltakerne var i gjennomsnitt 60 år gamle, og 81 % var menn. Da studien startet var gjennomsnittlig ejeksjonsfraksjon 29 %, og gjennomsnittlig oksygenopptak 17,1 ml/kg/min. Videre kan det være et poeng at det har vært vanskelig å gjennomføre treningsprotokollene på nøyaktig samme måte ved alle de ulike forskningssentrene i studien. Uansett årsak kan ikke SMARTEX-HF-resultatene bekrefte hypotesen om at intensiv intervalltrening er mer effektivt enn moderat trening med kontinuerlig intensitet ved kronisk hjertesvikt med redusert pumpefunksjon. Dermed skriver forskerne at moderat trening fortsatt bør være standard treningsanbefaling for disse pasientene.

Studie: Ellingsen, Ø., Halle, M., Conraads, V. M., Støylen, A., Dalen, H., Delagardelle, C.,  Larsen, A-I., Hole, T., Mezzqani, A., van Craenenbroeck E. M., Videm, V., Beckers, P. J., Christie, J. W., Winzer, E. B., Mangne, N., Woitek, F., Höllriegel, R., Pressler, A. P., Monk-Hansen, T., Snoer, M., Feiereisen, P., Valborgland, T., Kjekshus, J. K., Hambrecht, R., Gielen, S., Karlsen, T., Prescott, E. B. & Linke, A. (2017). High Intensity Interval Training in Heart Failure Patients with Reduced Ejection Fraction. Circulation, CIRCULATIONAHA-116.

 

2. Proteinet ST2 kan avsløre alvorlighetsgrad av ARVC

Ukas andre studie er en biomarkørstudie som potensielt kan ha betydning for behandlingen av pasienter med arytmogen høyre ventrikkelkardiomyopati (ARVC). Dette er en arvelig hjertemuskelsykdom som er blant de vanligste årsakene til plutselig død blant idrettsutøvere. Sykdommen medfører at muskelceller i hjertet gradvis blir erstattet av fett og bindevev, spesielt i høyre hjertekammer, noe som både svekker pumpeevnen og bidrar til ledningsforstyrrelser i hjertet. Disse forstyrrelsene i det elektriske systemet gjør pasientene utsatt for alvorlige hjerterytmeforstyrrelser og død.

Det er utfordrende å vurdere alvorlighetsgraden av sykdommen og prognosen til pasienter med ARVC. I en ny studie fra Oslo universitetssykehus deltok til sammen 44 ARVC-pasienter og familiemedlemmer som hadde testet positivt for samme genmutasjon. Resultatene kobler nivåene av løselig ST2 i blodet med dårligere pumpefunksjon i både høyre og venstre hjertekammer. De 21 pasientene som hadde opplevd ventrikulære arytmier hadde dessuten høyere nivåer av dette proteinet enn pasienter som ikke hadde opplevd arytmier. Denne sammenhengen var fortsatt signifikant etter at forskerne tok høyde for at pasientene med arytmier hadde dårligere høyre ventrikkel-funksjon. Hjertefunksjonen ble målt ved hjelp av ultralyd.

ST2 er et protein som løst i blodet fungerer som en reseptor for interleukin-33 (IL-33). IL-33/ST2-signalveien spiller trolig en viktig rolle ved hjertesykdom, og økte nivåer av løselig ST2 er tidligere forbundet med dårligere prognose ved venstresidig hjertesvikt. Den nye studien indikerer at proteinet også kan knyttes til funksjonen til høyre hjertekammer. Forskerne konkluderer med at nivåene av løselig ST2 kan være med på å bestemme alvorlighetsgraden av sykdom hos pasienter med ARVC, men at funnene må verifiseres i prospektive studier.

Studie: Broch, K., Leren, I. S., Saberniak, J., Ueland, T., Edvardsen, T., Gullestad, L., & Haugaa, K. H. (2017). Soluble ST2 is associated with disease severity in arrhythmogenic right ventricular cardiomyopathy. Biomarkers, (just-accepted), 1-17.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply