hjerte- og lungeredning

– Det ser ut til at lekfolk uten relevant utdanning tror det er en direkte årsakssammenheng mellom hvordan de utførte hjerte- og lungeredningen og hvordan det går med pasienten. Dette fører til dyp bekymring for om de har drept eller skadet pasienten alvorlig, forteller doktorgradsstipendiat Wenche Torunn Mathiesen, som har gjennomført en intervjustudie med 20 personer som har startet gjenopplivning på mennesker som hadde blitt rammet av hjertestans.

Jeg var veldig redd for at han skulle dø på grunn av feil jeg gjorde. Jeg ble helt besatt av det. Jeg gikk ned i vekt. Det var vanskelig å spise. Mange ting endret seg på grunn av denne episoden

Deltaker hvor utfallet til pasienten var ukjent

Mareritt og lite informasjon

Mange av de som ble intervjuet i forbindelse med studien fortalte at episoden hadde hatt innvirkning på livet deres senere, blant annet i form av følelsesmessige og sosiale utfordringer.

– Mange karakteriserte opplevelsen som sjokkerende og skremmende. Mareritt og flashbacks, angst, vektnedgang og søvnproblemer var blant problemene de opplevde lang tid i etterkant, sier Mathiesen.

Jeg sov ikke. Jeg hadde stadig mareritt hvor jeg drømte om den samme situasjonen med ulikt utfall og med familiemedlemmer og venner som ofre

Deltaker hvor hjertestanspasienten overlevde

Flere fortalte at de ble stresset av at de ikke kunne finne ut hvordan det gikk med personen som ble rammet av hjertestans. De følte lettelse dersom de senere fikk vite at personen hadde det bra, mens noen fikk skyldfølelse dersom hjertestanspasienten døde eller endte opp med store nevrologiske svekkelser. Felles for alle var at de ønsket å vite hvordan det hadde gått, og mange ønsket også å møte pasienten igjen.

– Mangelen på informasjon virket stressende og urimelig for mange, sier Mathiesen, som understreker at norsk lov regulerer hvor mye informasjon sykehusene kan gå ut med.

Jeg tenker på det hele tida. Jeg sjekker mobiltelefonen og undrer når de vil ringe, men de gjør det aldri

Deltaker som hadde reddet en ung hjertestanspasient få dager før intervjuet

Behov for å snakke

Fem av de som ble intervjuet hadde utdanning innen helse, og disse taklet generelt ettervirkningene av episoden bedre enn de andre som ble intervjuet. De tenkte mer på hvordan de selv hadde håndtert situasjonen og på kvaliteten på hjerte- og lungeredningen enn på hvordan det gikk med hjertestansofrene.

Dette var en suksesshistore fra ende til annen, selv om det ikke gikk bra

Deltaker med helseutdanning hvor pasienten (80) døde

– Helsepersonell er nok i større grad klar over at kvaliteten på hjerte- og lungeredningen bare er en av svært mange variabler som har innvirkning på om pasienten overlever eller ikke, sier Mathiesen, og nevner pasientens alder, hvor lang tid det tar før ambulansen kommer, om det har vært vitner til hjertestansen, og om hjerterytmen til pasienten er sjokkbar eller ikke som andre viktige faktorer.

Å snakke med familie og venner om hendelsen var blant de vanligste mestringsstrategiene. Fire av deltakerne i studien oppsøkte profesjonell hjelp, og de fleste gav uttrykk for at de hadde satt pris på om de kunne fått oppfølging fra helsepersonell.

– Mange ønsket en forsikring om at de ikke kunne ha gjort noe mer for å forbedre utfallet til pasienten. En debriefing kan være verdifull selv om den ikke nødvendigvis inneholder informasjon om hvordan det gikk med pasienten, sier Mathiesen.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply