EKG avslører faren for hjerterytmeforstyrrelser etter infarkt

Ventrikkelarytmier er hovedårsaken til dødsfall blant pasienter som har hatt hjerteinfarkt. For å unngå konsekvensene av slike rytmeforstyrrelser kan man operere inn en automatisk hjertestarter (ICD), men dette kan være risikabelt. Derfor hadde det vært en fordel å bedre kunne forutsi hvilke infarktpasienter som har størst risiko for slik arytmi. I dag benyttes målinger av hjertets pumpeevne (ejeksjonsfraksjonen), men metoden har vist seg å ha betydelige begrensninger. Dermed trengs det alternative metoder.

Den siste delen av QT-intervallet i et elektrokardiogram – nærmere bestemt intervallet mellom toppen og bunnen av T-bølgen (se figur under) kan brukes til å predikere risikoen for å dø i løpet av de første årene etter et akutt hjerteinfarkt. Jo lengre intervall, jo større risiko. Forskere ved Universitetet i Oslo hadde en hypotese om at dette intervallet også kan forklare utviklingen av ventrikkelarytmi blant disse pasientene.

76 pasienter som hadde vært gjennom hjerteinfarkt og skulle få implantert en ICD ble inkludert i studien. Forskerne tok EKG og ultralyd av hjertet før operasjonen, og registrerte deretter hvor lang tid det gikk før pasientene fikk sin første episode med ventrikkelarytmi etter operasjonen. I løpet av gjennomsnittlig to år hadde nesten halvparten opplevd en eller flere arytmiepisoder som førte til at hjertestarteren ble aktivert. Det viste seg at denne gruppa pasienter hadde signifikant lengre avstand fra toppen til halen av T-bølgen enn resten av pasientene. Målinger av faktorer som ejeksjonsfraksjon og hele QT-intervallet var derimot ikke signifikant forskjellig mellom de to gruppene.

Forskerne så at flere av pasientene med lange tidsintervaller fra toppen til halen av T-bølgen hadde relativt godt bevart ejeksjonsfraksjon. De fant videre ut at et tidsintervall på mer enn 100 millisekunder utgjorde en betydlig risikofaktor for ventrikkelarytmier. Intervallet er enkelt og billig å måle, og forskerne mener derfor at det kan være et viktig tilleggsverktøy for å avgjøre hvilke pasienter som bør få operert inn en ICD etter et hjerteinfarkt.