Som følge av Oslo-studien i 1972 og 1973 ble en del av deltakerne rekruttert til andre studier. 785 menn som var friske, men hadde forhøyet blodtrykk mellom 150–179/95–109 mmHg ble tilfeldig fordelt til behandling med medisiner eller ingen behandling. Deltakerne i medisingruppa fikk først og fremst hydroklortiazid, og da studien ble avsluttet på slutten av 1970-tallet hadde de vesentlig lavere blodtrykk enn kontrollgruppa. Nå har forskerne undersøkt om dødeligheten i de to gruppene har vært forskjellig gjennom de 40 årene som har gått siden Oslo-studien.
Det viste seg at deltakerne som fikk blodtrykksmedisiner hadde 50 % høyere dødelighet som følge av hjerteinfarkt sammenlignet med resten av deltakerne. Forskjellen i dødelighet utviklet seg gjennom de første 15 årene av oppfølgingsperioden, mens gapet smalnet noe de neste 15 årene, og deretter holdt seg stabilt de 10 siste årene fram til utgangen av 2011. Total dødelighet var lik i de to gruppene gjennom perioden, mens det var ikke-signifikante tendenser til redusert dødelighet som følge av hjerneslag blant deltakerne i medisingruppa.
Den lange perioden uten nærmere oppfølging av deltakerne gjør det vanskelig å tolke resultatene. På slutten av 1980-tallet kom nye og mer effektive medisiner mot høyt blodtrykk, og ACE-hemmere og angiotensin II-blokkere har marginalisert bruken av tiazider. Sammen med lavere medisindoser kan dette ha hatt betydning for at forskjellen mellom gruppene jevnet seg ut fra slutten av 1980-tallet og utover. Funnene fra studien kan uansett tyde på at det ikke er likegyldig hvilken metode man benytter for å senke blodtrykket med tanke på å redusere risikoen for å dø av hjerte- og karsykdom på lang sikt.
Leave a reply