Individrettet medisin er i vinden som aldri før, og selv om vi med de tradisjonelle risikofaktorene med relativt god presisjon kan estimere kardiovaskulær risiko, må vi aldri slutte å lete etter måter å forbedre risikovurderingen på individnivå. I forskergruppen ved Seksjon for preventiv kardiologi på Haukeland universitetssykehus i Bergen jobber vi med å undersøke hvorvidt metabolitter knyttet til enkarbonmetabolismen kan bidra til bedre å estimere risiko hos den enkelte pasient og om informasjonen kan benyttes for individbasert forebygging.

Økt homocystein i plasma er en etablert risikomarkør for kardiovaskulær sykdom, men gjentatte forsøk på å senke homocystein ved hjelp av B-vitaminer har ikke vist seg å redusere denne risikoen. Dette har medført spørsmål om homocystein virkelig er kausalt linket til sykdomsrisiko. Vi har i tidligere studier knyttet høyt plasma dimetylglycin (DMG), en metabolitt tilknyttet homocysteinmetabolismen, til økt risiko for hjerte- og karsykdom.

Les også: Tilskudd av krill senket homocystein i blodet

I en nylig publisert studie har vi sett nærmere på en potensiell underliggende mekanisme, nemlig økt aktivering av kjernereseptoren PPARα, som i tidligere dyremodeller er vist å hemme uttrykket av enzymene som bryter ned DMG. Vi ønsket å undersøke hva som skjer med blodnivåene av metabolitter relatert til homocystein samt markører for B-vitaminstatus når PPARα aktiveres. Dette gjorde vi i en rottemodell, der rotter ble behandlet med en modifisert fettsyre (TTA) som aktiverer denne reseptoren.

Sammenlignet med kontrollgruppen fant vi vesentlig høyere nivåer av DMG, men også en drastisk økning i vitamin B3 og metylmalonsyre, en kjent markør for vitamin B12-mangel. Vi fant ingen endring i selve B12-nivået.

PPARα – metabolismens dirigent, grunnen til at dette er viktig

PPARα er en kjernereseptor, og har som oppgave å regulere uttrykket av mange gener. Spesielt gjelder dette gener involvert i energimetabolismen, og overordnet vil aktivering av PPARα medføre økt forbruk av fett som energi, mens forbruket av karbohydrat og protein reduseres. På mange måter kan PPARα sees på som en slags dirigent som bidrar til å regulere energimetabolismen.

Våre funn har primært tre potensielle kliniske nytteområder. For det første er det av interesse å finne markører som kan si noe om PPARα-aktivitet, og i denne studien har vi funnet tre potensielle markører: DMG, metylmalonsyre og vitamin B3. For det andre, dersom økt PPARα-aktivitet er en underliggende mekanisme for hvorfor DMG er knyttet til økt risiko for å dø av hjerte- og karsykdom, kan kanskje de to andre metabolittene gi ytterligere informasjon relatert til vurdering av risiko for hjerte- og karsykdom på individnivå. Og sist, men ikke minst kan det også spekuleres i om denne informasjonen kan danne grunnlag for mer individrettede kostråd i fremtiden, grunnet PPARα sin sentrale rolle i reguleringen av energimetabolismen.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply