Mange av de som overlever hjertestans utenfor sykehus får svært redusert helse i etterkant. Det finnes flere kriterier for å avdekke hvilke av pasientene som har dårligst prognose, men inntil videre er ikke biomarkører i blodet inkludert i disse kriteriene. Nå tyder funn fra et stort finsk-norsk forskningssamarbeid på at nivåene av N-terminal pro-B-natriuretisk peptid (NT-proBNP) i blodet ett døgn etter gjenopplivning kan forbedre modellen som brukes for å identifisere høyrisikopasienter. NT-proBNP signaliserer strekk på hjertemuskelen, og benyttes blant annet som diagnostisk og prognostisk markør ved hjertesvikt.

155 pasienter som hadde blitt lagt inn ved 17 forskjellige sykehus i Finland etter hjertestans ble inkludert i studien. Alle hadde hatt hjertestans med sjokkbar hjerterytme. Forskerne målte nivåene av NT-proBNP første gang innen seks timer etter hjertestansen, og også hvert av de tre neste døgnene for et flertall av pasientene. Det viste seg at de 59 deltakerne som døde i løpet av det neste året hadde vesentlig høyere NT-proBNP-nivåer enn de som fortsatt levde, og dødeligheten var 56 % høyere selv etter at forskerne hadde justert analysene for andre variabler som påvirket sammenhengen. Videre viste studien at NT-proBNP-nivåene økte gjennom det første døgnet for et flertall av pasientene, og at risikoen var markant økt også hos disse pasientene sammenlignet med de som ikke opplevde en slik økning.

– Funnene våre indikerer at NT-proBNP-nivåene etter 24 timer bidrar med tilleggsinformasjon til de etablerte modellene for å vurdere risikoen for død og dårlig nevrologisk utfall etter hjertestans utenfor sykehus, sier førsteforfatter Peder Myhre, som er doktorgradsstipendiat ved Akershus universitetssykehus og Universitetet i Oslo. Forskerne gjorde også høysensitive målinger av nivåene av hjerteskademarkøren troponin-T, men disse verdiene bidro ikke til bedre prediksjon av prognosen enn det man fikk av NT-proBNP alene.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply