Stamcelleforskning med tanke på å beskytte mot hjerte- og karsykdom er fortsatt på begynnerstadiet. Hypotesen er at slike umodne celler kan differensiere til nye, spesialiserte hjerteceller, eller at de kan virke positivt på utskillelse av stoffer som beskytter hjertevevet mot celleskade. Tidligere forsøk har imidlertid kun vist små forbedringer av hjertefunksjonen etter transplantasjon av stamceller direkte til hjertet.
Samtidig viser studier at hjertet kan beskyttes ved hjelp av behandling utenfor selve hjertet, for eksempel genterapi. Forskere fra Universitetet i Oslo ønsket sammen med rumenske forskere derfor å undersøke om periferterapi med stamceller kan beskytte hjertet mot skadene av et hjerteinfarkt. Mesenkymale stamceller ble benyttet, ettersom disse blant annet er kjent for å produsere og skille ut en rekke proteiner som kan beskytte mot celleskade.
Forskerne hentet ut stamceller fra fettvevet og beinmargen til mus, og tilførte etter hvert enten enzymet heme oxygenase-1 (HMOX-1) eller et virkningsløst kontrollstoff til cellene. Genterapi med dette enzymet har vist seg å ha kardiobeskyttende effekt ved å bryte ned heme til tre stoffer som hver for seg kan beskytte hjertet. Stamcellene ble deretter transplantert inn i underhuden til to grupper med seks eller sju mus, mens ei tredje gruppe fikk placebobehandling. Tre dager senere ble alle musene påført iskemisk hjerteinfarkt. Da forskerne undersøkte hjertene etter at de hadde åpnet oksygentilførselen til hjertet igjen, viste det seg at infarktet var signifikant mindre og hjertefunksjonen signifikant bedre hos begge gruppene som hadde fått stamcellebehandling enn hos de som hadde fått placebobehandling. Det var imidlertid ingen ekstra beskyttende effekt av å tilføre HMOX-1 til stamcellene sammenlignet med vanlige stamceller, noe som overrasket forskerne.
Det viste seg at de tre nedbrytingsproduktene av HMOX-1 ikke endret nivå som følge av stamcellebehandling. Forskere studerte derfor stamcellene nærmere for å lete etter andre mekanismer som kunne forklare den beskyttende effekten på hjertet. De oppdaget at en rekke genuttrykk hadde endret seg som følge av transplantasjonen, og anså spesielt økningen av proteinet PTX3 i blodplasma som interessant. PTX3 har vist seg å beskytte mot hjerteskade i tidligere studier, og kan være forklaringa på hvorfor stamcellebehandling kan redusere konsekvensene av et akutt hjerteinfarkt.
For å se på effekten av stamcellebehandling etter at hjerteinfarktet har oppstått, ble ytterligere ti mus delt inn i to grupper. Dette er et scenario som vil være mer klinisk relevant for behandling av hjerteinfarktpasienter. Musene fikk behandling med enten naturlige stamceller eller placebo, og sju dager senere hadde gruppa som fikk stamcellebehandling signifikant bedre funksjon i venstre ventrikkel, bedre bevegelse i den fremre hjerteveggen og høyere slagvolum enn placebogruppa. Disse forbedrete effektene varte imidlertid ikke over tid. Funnene kan likevel vise seg å være et viktig framskritt i kampen for å redusere skadene av hjerteinfarkt og påfølgende hjertesvikt, og forskerne anbefaler flere forsøk for å undersøke om man kan få varig forbedret hjertefunksjon som følge av stamcellebehandling etter hjerteinfarkt.
