Både betennelse og remodellering av ekstracellulærmatriks spiller inn ved åreforkalkning. Matriksen er viktig for å opprettholde likevekta mellom stoffer i blodåreveggen, og består først og fremst av elastin og kollagen. I normale vev er nedbrytning og nydannelse av matriksen strengt regulert, men ved åreforkalkning forstyrres reguleringa slik at plakkdannelsen øker og blodårene blir trangere. En fibrøs kappe dannes og beskytter innholdet i plakket fra nærkontakt med blodet, og jo mindre stabil denne kappen er, jo høyere er risikoen for at plakket skal sprekke og føre til en blodpropp.
Matriksmetalloproteinaser (MMP-er) er proenzymer som kan bryte ned proteinene i ekstracellulærmatriksen, for eksempel elastin og kollagen. Dermed kan MMP-ene potensielt destabilisere plakket. Betennelsespromoterende kjemokiner kan føre til økt produksjon av MMP-er, samtidig som MMP-ene også kan øke aktiviteten til noen slike kjemokiner.
Tidligere studier har vist høye nivåer av MMP-1, MMP-2, MMP-3, MMP-8, MMP-9 og MMP-12 hos personer som har sykdommer som forbindes med åreforkalkning. Det finnes imidlertid ikke mange kliniske studier på MMP-7, og forskere ved Oslo Universitetssykehus gjennomførte nylig forsøk for å undersøke hvilken rolle denne matriksmetalloproteinasen har i dannelse og destabilisering av aterosklerotisk plakk hos pasienter med forkalkninger i halspulsåren.
182 pasienter som ble behandlet for moderate eller alvorlige stenoser i halspulsåren ble rekruttert til studien. 40 % av pasientene hadde nylig hatt hjerneslag, drypp eller forbigående synstap på ett øye, mens resten var symptomfri eller hadde gått lenge uten symptomer. De to gruppene ble sammenlignet med blodprøver fra 23 friske kontrollpersoner.
Det viste seg at pasientene hadde mer enn dobbelt så høye plasmanivåer av MMP-7 som kontrollpersonene. Pasientene med nylige symptomer hadde dessuten høyere nivåer enn resten av pasientene. MMP-7-nivåene korrelerte samtidig godt med nivåene av to betennelsesmarkører, triglyserider, HDL-kolesterol (negativ korrelasjon) og blodtrykk hos pasientene. Graden av stenose korrelerte imidlertid ikke signifikant med nivåene av MMP-7.
Forskerne undersøkte også genuttrykket for MMP-7 i plakk som ble operert ut fra 63 av pasientene, og sammenlignet med blodårene til ti friske organdonorer. Genuttrykket var signifikant høyere i plakket fra pasientene, og aller høyest hos pasienter med nylige symptomer. Forskerne lokaliserte hovedvekta av MMP-7 i makrofager, og dessuten først og fremst i områder av plakket hvor kollagenfibrene var mest uorganiserte. Dette kan tyde på at proteinet spiller en rolle for destabiliseringa av plakket.
Pasientene ble fulgt i gjennomsnittlig tre og et halvt år etter undersøkelsene, og i løpet av perioden døde 29 personer, deriblant 14 av hendelser relatert til blokkeringer i halsarteriene. Det viste seg at høye MMP-7-nivåer var tett forbundet med risikoen for å dø, og sammen med alder faktisk den eneste uavhengige faktoren som signifikant kunne forutsi risikoen.
Studien indikerer at det er en link mellom MMP-7 og ustabilt plakk hos pasienter med trange halspulsårer, og viser at MMP-en kan være involvert i mekanismer som bryter ned makrofager og ekstracellulærmatriks. Å kunne forutsi hvilke pasienter som er i størst fare for å dø er vanskelig, og forskerne mener studien viser et lovende potensial for MMP-7 som en viktig risikomarkør.
