– En betydelig andel av legene i vår undersøkelse fulgte ikke de kliniske anbefalingene for utredning av pasienter med mistenkt venøs blodpropp. Dette kan føre til under- og overdiagnostisering av pasientene, og kan både medføre risiko for pasienten og bortkastede ressurser for helsevesenet, forteller førsteforfatter Ann Helen Kristoffersen, som er overlege ved Haukeland universitetssjukeshus.

197 norske leger deltok

Blodpropp i årene som frakter blod tilbake til hjertet kalles dyp venetrombose. Dersom denne blodproppen løsner og fraktes med blodet, kan den sette seg fast og blokkere ei blodåre i lungene, noe som kalles lungeembolisme. Fellesbetegnelsen for dyp venetrombose og lungeembolisme er venøs blodpropp, og rammer omtrent 10.000 nordmenn hvert år.

Det er utfordrende å diagnostisere dyp venetrombose og lungeembolisme fordi symptomer og funn er uspesifikke (kan finnes ved flere ulike tilstander) og ikke alene kan avkrefte eller bekrefte venøs blodpropp. Symptomer og funn benyttes imidlertid av legene til å vurdere om sannsynligheten for venøs blodpropp er høy, moderat eller lav, og hvis sannsynligheten regnes som høy bør pasientene sendes rett til radiologiske undersøkelser med for eksempel CT-undersøkelse (CTPA) ved mistenkt lungeemboli og ultralyd ved mistenkt dyp venetrombose. Hvis sannsynligheten er moderat eller lav bør man derimot måle nivåene av D-dimer, en markør for blodpropptendens, og bare henvise pasienten videre til radiolog dersom denne verdien er høy.

I den nye studien som nylig er publisert i Thrombosis Research svarte 487 legespesialister i seks europeiske land på spørreskjema om to fiktive pasienter som oppsøkte legen med mistenkt venøs blodpropp. 197 av legene som deltok i undersøkelsen jobbet i Norge, mens de øvrige svarene kom fra Tyrkia, Italia, Frankrike, Ungarn og Kroatia.

Pasient A (sannsynlig lungeembolisme)

Lettere overvektig 48 år gammel kvinne med akutt tungpust, hjertebank og brystsmerter. Hun får målt lett forhøyet blodtrykk og har hevelser og trykkfølsomhet i venstre bein. Hun røyker, men har ingen tidligere kjent sykdom, og undersøkelser har utelukket koronar hjertesykdom.

Basert på denne informasjonen anså 60 % av legene det som sannsynlig at pasienten hadde lungeembolisme, mens 40 % mente det var lav eller moderat sannsynlighet. Ut fra sin egen vurdering valgte deretter bare 26 % å utrede pasienten på den anbefalte måten. Hele 67 % brukte unødvendige ressurser ved å både måle D-dimer og gjennomføre radiologiske undersøkelser, eller ved å henvise direkte til bildediagnostikk til tross for at de ikke mente det var høy sannsynlighet for lungeembolisme.

– De siste sju prosentene av legene valgte en utredning som kan være risikabel for pasienten, nemlig å kun måle D-dimer selv om de mente sannsynligheten for lungeembolisme var høy, forteller Kristoffersen.

I denne fiktive casen ble det oppgitt at D-dimer-verdien allerede var målt av en annen lege og viste seg å være normal, noe som er nok til å utelukke lungeembolisme dersom forunderøkelsen ikke indikerer høy sannsynlighet. Imidlertid valgte også 11 % av legene som anså sannsynligheten for å være høy å avslutte utredningen av pasienten uten bildeundersøkelser da de fikk vite at D-dimer var normal. 25 % av legene, som opprinnelig ehadde angitt risikoen for lungeemobolism som lav eller moderat, brukte igjen unødvendige ressurser på henvisning til radiologi.

– I verste fall kan legene utelukke lungeemboli basert på en negativ D-dimer-test hos en pasient med høy sannsynlighet for lungeemboli. Det er vist i noen studier at om lag 10 % av pasienter med høy sannsynlighet kan ha venøs blodpropp selv om D-dimer er negativ, forklarer Kristoffersen.

Pasient B (mistenkt dyp venetrombose)

19-årig kvinne som verken røyker eller bruker P-piller klager på smerter i venstrebeinet. Smertene oppstod under en løpetur dagen før og har forverret seg. Hennes bestemor har nylig hatt dyp venetrombose og den unge kvinna er nervøs for det samme.

Kun 8 % anså det som sannsynlig at pasienten hadde dyp venetrombose. 68 % valgte riktig utredning ut fra sin egen vurdering av pasienten, mens 78 % valgte riktig handling da de fikk vite at D-dimer-verdien var normal. Svært få valgte en potensielt skadelig utredning, altså å ikke henvise til radiologiske undersøkelser selv om de anså det som sannsynlig at pasienten hadde en blodpropp i beinet.

Legene ble også spurt hva de ville ha gjort dersom pasienten hadde hatt høye D-dimer-nivåer. 90 % svarte at de ville ha henvist henne til bildeundersøkelser, mens 10 % feilaktig svarte at de kunne utelukke eller bekrefte venøs blodpropp hos pasienten basert på den positive prøven.

– En falsk positiv diagnose kan føre til unødvendig behandling med blodfortynnende medisiner som gir økt risikoen for blødning, sier Kristoffersen. Forskerne konkluderer artikkelen med at det er behov for å øke kunnskapen om anbefalingene for utredning og diagnostikk av venøs blodpropp.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply