Kan hjerte- og karrisiko avsløres presist med gamle enkeltmålinger?

Tromsøundersøkelsen har blitt gjennomført i seks omganger, og mange tromsøværinger har deltatt på mer enn én undersøkelse. Dermed har forskerne mulighet til å oppdatere informasjonen om risikofaktorer for hjerte- og karsykdom for hver enkelt deltaker etter hver undersøkelse. Nå viser en studie at enkeltmålinger av risikofaktorer i 1994/1995 stort sett var tilstrekkelig for å vurdere risikoen for å få hjerteinfarkt og blodpropp innen 2011 .

– Funnene våre tyder på at langsiktige risikoestimater basert på enkeltmålinger av risikofaktorer generelt sett er pålitelige. Unntaket er når sammenhengen mellom en risikofaktor og utvikling av sykdom er svært sterk og risikofaktoren endres mye over tid, sier førsteforfatter Birgit Småbrekke.

Hjerteinfarkt

Studien inkluderte 5970 deltakere fra Tromsø 4 (1994/1995) som også deltok i Tromsø 5 (2001/2002) og/eller Tromsø 6 (2007/2008). I løpet av perioden økte andelen som fikk påvist diabetes og høyt blodtrykk markant. Gjennomsnittlig BMI økte også, mens kolesterolnivåene sank. Samtidig oppgav langt flere at de var fysisk aktive, og mange hadde sluttet å røyke. 714 av deltakerne fikk hjerteinfarkt innen utgangen av 2010.

– I begge analysemodellene hadde røykere, lavt utdannede og personer med diabetes økt risiko for hjerteinfarkt, mens fysisk aktive hadde redusert risiko. Og jo høyere blodtrykk, BMI, kolesterol- og triglyseridnivåer man hadde, jo høyere var risikoen. Generelt sett var det få forskjeller på risikoestimatene ut fra om vi brukte verdiene fra 1990-tallet eller de senest oppdaterte verdiene som utgangspunkt for analysene, sier Småbrekke, som tilhører forskningsgruppa TREC ved UiT Norges arktiske universitet.

Forskerne biter seg likevel merke i noen forskjeller. Ettersom andelen røykere sank fra 33 % til 16 % mellom Tromsø 4 og Tromsø 6, ble mange ikke-røykere feilkategorisert som røykere i analysene som kun brukte de opprinnelige målingene. Disse analysene underestimerte derfor sammenhengen mellom røyking og hjerteinfarkt, ettersom de som hadde stumpet røyken i realiteten hadde redusert sin egen risiko. På samme måte ble risikoen ved fysisk inaktivitet underestimert, fordi mange hadde gått fra et inaktivt til et mer fysisk aktivt liv i løpet av oppfølgingsperioden.

Blodpropp

Totalt 214 personer ble rammet av venøs blodpropp i løpet av perioden, og høyere BMI var den eneste variabelen som kunne knyttes til økt risiko. Dette er i tråd med tidligere studier på området. Også for blodpropp samsvarte risikoestimatene godt i de to ulike analysemodellene.

– Tidligere studier som har sett på dette har kun målt risikofaktorer på ett tidspunkt, og det har blitt foreslått som en årsak til at man ikke har kunnet knytte flere tradisjonelle risikofaktorer for hjerte- og karsykdom til blodpropp. Studien vår støtter ikke denne teorien, sier Småbrekke.

Videre undersøkte forskerne en alternativ analysemodell som er laget nettopp med tanke på å ta høyde for usikkerheten man får ved å bruke enkeltmålinger av risikofaktorer til å beregne risiko langt fram i tid. I modellen regnes det ut en estimert verdi for gjennomsnittlig endring i risikofaktorer basert på gjentatte målinger i en undergruppe av deltakerne, og denne verdien benyttes til å korrigere risikoestimatene.

– Denne korreksjonen førte til at sammenhengen mellom de aller fleste risikofaktorene og hjerteinfarkt eller blodpropp ble overestimert. Vi mener derfor metoden bør benyttes med forsiktighet, sier Småbrekke.