Reseptorer på overflaten av cellene er festepunkter for stoffer, som dermed kan utøve sin virkning inne i cellene. De vanligste overflatereseptorene er G-protein-koblede reseptorer, deriblant bradykinin-reseptor-2 (B2R) og beta-2-adrenerg reseptor (β2AR). Ulike typer reseptorer kan «snakke sammen» slik at responsen i cellene forandres, noe som kalles heterodimerisering, og tidligere studier har vist at B2R og β2AR i hjertet kan interagere på denne måten. Dette samspillet kan potensielt være viktig for å hindre at det dannes blodpropper. Imidlertid var ingen slike studier gjort in vivo – altså på hele, levende vesener – før forskere ved Oslo universitetssykehus nylig gjennomførte et slikt eksperiment på 20 griser.

Når B2R og β2AR aktiveres frigjøres det plasminogenaktivator (tPA) fra åreveggene. tPA omdanner plasminogen til plasmin, et stoff som bryter ned fibrin og dermed løser opp blodpropper. Mens B2R aktiveres av proteinet bradykinin, er det noradrenalin som aktiverer β2AR. Stimulering av sympatiske nervefibre i hjertet frigjør noradrenalin, og blant annet ustabil angina pectoris karakteriseres av slik økt sympatisk stimulering i kombinasjon med høye bradykininnivåer.

I griseforsøket fant forskerne flere tydelige tegn på at bradykinin kan transaktivere β2AR-reseptoren og dermed gi økt produksjon av både noradrenalin og tPA sammenlignet med utelukkende sympatisk stimulering. Teorien ble ytterligere forsterket av at forskerne fant heterodimeren B2R-β2AR i biopsier fra grisehjertene. Studien er dermed den første til å bekrefte et samspill mellom de to reseptorene in vivo.

Betablokkere blokkerer beta-adrenerge reseptorer, og propranolol er et vanlig slikt legemiddel. Videre forsøk viste at denne betablokkeren både hemmet tPA-utskillelse ved sympatisk stimulering og hindret den forsterkende effekten av bradykinin. Dette tyder på at propranolol forhindrer noradrenalinstimulering av β2AR, og hindre at B2R transaktiverer β2AR.

Resultatene fra studien kan bidra med ny kunnskap i behandlingen av akutt koronarsykdom. Funnene indikerer at betablokkere kan redusere nivåene av blodproppoppløsende plasminogenaktivator, noe som igjen potensielt øker risikoen for blodpropp. Dette er i tråd med flere nylig publiserte studier, deriblant en studie som viste økt risiko for blodproppdannelse blant hjerteinfarktpasienter som ble behandlet med betablokkere sammenlignet med pasienter på placebo.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply