I dag disputerer Olga Vikhammer Gran for sin doktorgrad ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har undersøkt hvordan kreft påvirker risikoen for blodpropp i bein og lunge. Inntil en fjerdedel av alle tilfeller av venøs blodpropp skjer hos pasienter med kreft, og doktorgraden viser blant annet at kreftpasienter har høy risiko for å få blodpropp flere ganger.

Genvarianter

Artiklene i doktorgraden baserer seg først og fremst på data fra Tromsøundersøkelsen. I den første kobler forskerne aktiv kreft til nesten ni ganger høyere risiko for å få venøs blodpropp. De så også på to genvarianter som er knyttet til økt blodpropptendens, og hos kreftpasienter som hadde minst en av disse genvariantene var risikoen for blodpropp ytterligere økt. Funnene tyder på at kombinasjonen av kreft og risikovarianter av F5-genet i samspill øker risikoen for blodpropp i bein og lunger.

– Siden risikoen for blodpropp hos disse pasientene øker etter en kreftdiagnose, kan vi i fremtiden undersøke om pasienter har disse genvariantene etter at kreft er diagnostisert. Dette kan da hjelpe oss å identifisere pasienter med høy risiko for å utvikle blodpropp for å potensielt behandle dem med forebyggende, blodfortynnende medisiner, skriver Vikhammer Gran i et innlegg om studien på hjemmesidene til forskningsgruppa TREC

I studien som undersøkte disse sammenhengene inkluderte Gran og kollegene 609 blodpropp-pasienter og 1691 like gamle tilfeldig utvalgte deltakere som ikke hadde blitt rammet av blodpropp. Via Kreftregisteret fant de ut at totalt 461 av deltakerne hadde fått kreft i løpet av perioden studien varte. Blodproppen ble ansett for å være kreftrelatert dersom den oppstod mellom seks måneder før og to år etter at pasienten hadde fått en kreftdiagnose, og risikoen for blodpropp var spesielt økt de første seks månedene etter at kreften var oppdaget.

I den andre artikkelen inkluderte forskerne deltakere fra to norske og en dansk befolkningsundersøkelse gjennomført midt på 1990-tallet, nærmere bestemt Tromsø 4, HUNT2 og den danske Diet, Cancer and Health-studien. Deltakerne ble fulgt opp i inntil 19 år, og resultatene viser at kreftrelaterte faktorer har stor innvirkning på risikoen for å få blodpropp. Risikoen viste seg også her å være høyest de første seks månedene etter at kreftdiagnosen var stilt, men i analyser som tok høyde for den såkalte «konkurrererende risikoen for død» var risikoen like høy de seks månedene før pasientene fikk diagnostisert kreft. Funnene kan tyde på at selve kreften, og ikke bare kreftbehandlingen, er en svært viktig bidragsyter til den økte blodpropprisikoen hos pasienter med kreft.

Skjult kreft og D-dimer

En annen av artiklene viser at nesten fire av ti blodpropp-pasienter som fikk diagnostisert kreft like etter sin første blodpropp, ble rammet igjen innen ett år. Dermed var risikoen tolv ganger høyere enn hos de som fikk blodpropp som ikke var relatert til kreft. For de som allerede hadde kjent kreft før de fikk blodpropp, var risikoen for å få en ny blodpropp innen ett år fire ganger høyere enn hos de kreftfri pasientene. I denne studien har Gran og medarbeidere inkludert de 733 deltakerne fra alle de seks Tromsøundersøkelsene som fikk blodpropp for første gang mellom 1994 og 2012. 110 av dem hadde kjent kreftsykdom da de ble rammet, mens 40 fikk en kreftdiagnose i løpet av ett år etter blodproppen. 95 av de 733 ble rammet av en ny blodpropp på et senere tidspunkt. Funnene tyder også på at den høye gjentakelsesfaren for pasienter med skjult kreft skyldes at de har langtkommen kreft i for eksempel lunge eller mage-tarmsystemet.

Gran har også publisert en artikkel som kobler høye nivåer av D-dimer i blodet hos blodpropp-pasienter til økt risiko for å få kreft i løpet av de to neste årene. Analysene inkluderer 422 pasienter med blodpropp, hvorav 34 fikk kreft innen to år etter blodproppen. Den tredjedelen av pasientene som hadde høyest nivåer, hadde mer enn tre ganger høyere kreftrisiko enn pasientene med lavest nivåer. D-dimer er et mål på blodpropptendens, og dannes som et restprodukt av fibrin, proteinet som utgjør store deler av en blodpropp. Studien viser videre at pasienter med høyere D-dimernivåer utviklet mer aggressiv kreft og hadde dårligere prognose. D-dimer måles rutinemessig når man mistenker venøs blodpropp, og resultatene indikerer at det kan være god grunn til å lete etter kreftsvulster hos blodpropp-pasienter med høye nivåer.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply