Kardial resynkroniseringsterapi (CRT) innebærer å implantere en biventrikulær pacemaker med eller uten hjertestarter. CRT tilbys blant annet hjertesviktpasienter som har ledningsforstyrrelser som svekker samarbeidet mellom hjertehalvdelene og gjør at de ulike delene trekker seg sammen ujevnt (mekanisk dyssynkroni). Behandlingsmetoden reduserer sykelighet og dødelighet, men en tredel av pasientene responderer ikke på CRT. Forskere ved Center for Cardiological Innovation ved Oslo universitetssykehus har nå sett på om de ved hjelp av hjerteultralyd kunne finne faktorer som forutsier utfallet til hjertesviktpasienter som har fått implantert biventrikulære pacemakere/hjertestartere.

Studien inkluderte til sammen 170 hjertesviktpasienter som skulle gjennomgå resynkroniseringsbehandling med CRT, flesteparten ved Oslo universitetssykehus. Ultralydundersøkelser (ekkokardiografi) med strain-teknikk ble gjennomført før og seks måneder etter CRT-implantasjonen. Pasienter som ved ultralyd viste mindre enn 15 % reduksjon i det endesystoliske volumet (den mengden blod som fortsatt er igjen i venstre hjertekammer etter at det har pumpet blod ut i hovedpulsåren) ble definert som ikke-respondere på behandlingen. Forskerne fulgte deretter pasientene i ytterligere halvannet år for å se hvordan det gikk med dem.

Etter to år var 14 % av pasientene døde, hadde gjennomgått hjertetransplantasjon eller fått implantert LVAD, ei mekanisk pumpe som hjelper hjertet med å opprettholde pumpekapasiteten. Forskerne fant to viktige prediktorer for dette fatale endepunktet. For det første viste seg at responsen på resynkroniseringsterapien var avgjørende for utfallet, og de 63 ikke-responderne hadde redusert overlevelse uten transplantasjon eller LVAD sammenlignet med responderne. Dette er også kjent fra tidligere studier. Videre viste forskerne for første gang at venstre hjertekammers funksjon målt ved global longitudinell strain (GLS) – målinger av sammentrekninger i lengderetningen av hjertemuskelveggen – også var en uavhengig prediktor for dødelighetsutfallet, både hos CRT-respondere og ikke-respondere. GLS-verdier bedre enn -8,3 % før CRT viste seg å være godt egnet for å identifisere pasienter med lav sannsynlighet for død, hjertetransplantasjon eller LVAD-implantasjon.

11 % av pasientene opplevde minst én episode med livstruende ventrikkelarytmier i løpet av den to år lange oppfølgingsperioden. Pasientene som hadde vedvarende høy mekanisk dyssynkroni seks måneder etter CRT-implantasjonen, målt ved strain-teknikken mekanisk dispersjon ved ultralyd, hadde høyere risiko for hjerterytmeforstyrrelser. Disse funnene er en forlengelse av tidligere resultater fra samme forskergruppe, som viser at mekanisk dispersjon forutsier ventrikulære hjerterytmeforstyrrelser ved en rekke ulike kardiomyopatier. Samtidig var det klar forbedring (reduksjon) i den mekaniske dispersjonen etter resynkroniseringsterapi hos de pasientene som ikke opplevde arytmier etter CRT-implantasjonen. Funnene indikerer dermed at vellykket resynkronisering etter CRT er forbundet med fravær av arytmier.

Totalt sett viser studien at hjerteultralyd med strain-teknikk har god evne til å forutsi både dødelighet og livstruende hjerterytmeforstyrrelser hos hjertesviktpasienter med CRT.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply