Gir melk mindre overvekt og lavere blodtrykk?

En debatt om melkedrikking har fått stor oppmerksomhet på forskning.no de siste ukene. Debatten tok av da lege Tanja/Tetyana Kalchenko, som også er leder for Helsepersonell for plantebasert kosthold, skrev en kronikk som stilte spørsmål ved om journalister og helsepersonell har god nok kunnskap til å være så begeistret for melk som de er. Legen viser blant annet til to kunnskapsoppsummeringer som ser på melks rolle i forbindelse med overvekt, diabetes og høyt blodtrykk. Kronikken har senere blitt besvart av både forskning.no-redaktør Nina Kristiansen og av Opplysningskontoret for meieriprodukter.

Melk = mindre overvekt?

Den ene oppsummeringsstudien Kalchenko nevner «har sett på hvilke matvarer som kan anbefales som helsefremmende, det vil si kan forebygge livsstilssykdommer som hjerte- og karsykdom, overvekt og fedme, og diabetes type to. Verken melk, melkefett eller melkeprotein var blant slike matvarer/næringsstoffer», ifølge Kalchenko. Artikkelen hun henviser til ble publisert i prestisjetunge Circulation i begynnelsen av 2016. Under følger en punktvis oppsummering av hva artikkelen sier om melk og melkeprodukter:

• Inntak av flytende kalorier er koblet til større vektøkning på lang sikt. Unntaket er melk.
• Inntak av både mager og fet melk er tilsynelatende relativt nøytralt med tanke på vektoppgang. Det indikerer at disse matvarene ikke forstyrrer normale mekanismer for vektkontroll over lang tid.
• Inntak av melk og meieriprodukter gir økt muskelmasse og lavere fettvekt i kortvarige randomiserte studier der deltakerne spiser kalorirestriktivt.
• Inntak av melk og meieriprodukter har ingen effekt på kroppskomposisjon i kortvarige randomiserte studier der deltakerne spiser så mye de vil.
• Studier som strekker seg over flere år tyder ikke på at helmelk er skadelig med tanke på fedme, diabetes eller hjerte- og karsykdom blant voksne.
• Det er generelt ingen assosiasjoner mellom totalt melkeinntak og diabetes, men fermentert melk er koblet til redusert risiko.
• Det finnes små mengder «naturlig transfett» i kumelk, geitemelk og sauemelk. Disse fettsyrene utgjør en svært liten del av energiinntaket, og inntaket er ikke forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom. Faktisk er en biomarkør for disse transfettsyrene i blodet koblet til lavere risiko for diabetes og plutselig død.
• Inntak av yoghurt og ost er konsekvent forbundet med lavere insidens av diabetes.
• Meierifett kan være gunstig for hjerte- og karhelse, og høyere inntak er assosiert med færre nye tilfeller av diabetes og hjerte- og karsykdom. Resultatene for hjerneslag spriker. Det er usikkert om disse funnene kan knyttes til spesifikke fettsyrer eller andre faktorer ved meieriproduktene. Det er uansett ikke mye dokumentasjon som støtter at lette meieriprodukter er gunstigere enn fete.
• Barn som vanligvis drikker lettmelk legger på seg mer på lang sikt, mens de som stort sett drikker helmelk legger på seg mindre.
• Personer som velger fettfattige meieriprodukter får ikke i seg færre kalorier totalt sett, ettersom de øker inntaket av karbohydrater i kosten.

Den amerikanske forskeren bak artikkelen konkluderer: Ingen langvarige studier gir støtte til hypotesen om at meieriprodukter er skadelige, og stadig mer dokumentasjon tyder på potensielle fordeler av meierifett. Forskningen som foreligger tyder på at folk bør spise mer yoghurt og muligens også ost, og at man selv kan velge fettfattige eller fettrike produkter ut fra hva man foretrekker.

Melk = mer overvekt?

Den andre forskningsartikkelen som nevnes ble publisert i International Journal of Epidemiology i fjor høst, og Kalchenko oppsummerer med at «den tilsynelatende gunstige sammenhengen mellom melk og overvekt trolig er betinget av begrensningene ved de vanlige observasjonelle studiene.»

Studien baserer seg på mendelsk randomisering, en metode som tar utgangspunkt i at det er tilfeldig om vi arver mor eller fars genvarianter (SNP-er) av et bestemt gen. Disse genvariantene vil være upåvirket av livsstils- og miljøfaktorer det er vanskelig å kontrollere for i vanlige observasjonsstudier, og dermed kan forskerne bruke SNP-er de vet koder for bestemte egenskaper til å si noe om årsakssammenhengen mellom to egenskaper, for eksempel melkeinntak og overvekt.

Den aktuelle SNP-en i denne studien er rs4988235 på LCT-genet. Hos personer som har T-allelen på et eller begge genparene bevares aktiviteten til enzymet som bryter ned melkesukker også etter at de slutter å drikke brystmelk. I Europa og Norge gjelder dette de aller fleste, men på verdensbasis er det er flertall som ikke bevarer denne evnen. Personene med rs4988235(T) har med andre ord et genetisk utgangspunkt som gjør at de drikker mer melk enn personer med C-allelen på begge genparene. Dersom det å drikke melk virkelig er gunstig for vekta, burde det derfor være en omvendt sammenheng mellom rs4988235(T) og BMI i ulike befolkninger.

Først bekreftet forskerne at det å drikke melk var mer vanlig blant bærere av T-allelen enn blant bærere av C-allelen i en kohort av 2843 brasilianere født i 1982. I den samme gruppa bekreftet de at BMI og blodtrykk var lavere jo mer melk en person rapporterte å drikke, uavhengig av andre faktorer som potensielt kunne forstyrre sammenhengen. Da de benyttet mendelsk randomisering istedenfor, ble derimot resultatene omvendt: Bærere av rs4988235(T), som altså innebærer mer melkedrikking, tenderte til å ha høyere BMI enn bærere av rs4988235(C). Genvarianten hadde ingen signifikant effekt på blodtrykket.

Forskerne gjorde også en metaanalyse av alle andre studier som har sett på det samme. Denne bekreftet en marginalt høyere BMI (0,17 kg/m2) og 9 % høyere forekomst av overvekt og fedme hos de som hadde genvarianten som er koblet til å drikke melk. Heller ikke i metaanalysen var genvarianten koblet til lavere blodtrykk.

Som Kalchenko skriver, konkluderer forskerne med at studien tyder på at det å drikke melk kan øke BMI, og at de omvendte sammenhengene man gjerne ser i observasjonsstudier skyldes at man ikke har klart å ta høyde for alle andre faktorer som påvirker sammenhengen. Denne konklusjonen forutsetter imidlertid at denne genvarianten ikke påvirker overvekt på noen som helst annen måte enn via et høyere melkeinntak.