Kommunehelsetjenesten i små kommuner har generelt flere ressurser per pasient enn kommunehelsetjenesten i større kommuner, både når det gjelder medisinsk personell og rehabiliteringsplasser. Dermed kan noen kommuner ha grunnlag for å følge opp pasientene bedre enn andre, for eksempel etter et akutt hjerteinfarkt. En ny studie viser imidlertid at hjemkommune ikke spiller inn på risikoen for å dø av hjerte- og karsykdom i løpet av det første året etter et hjerteinfarkt, og at forskjeller i kommunehelsetjenesten ikke har relevant betydning.
Studien inkluderte data om 9412 personer som ble skrevet ut i live etter et hjerteinfarkt i 2009. Pasientene kom fra til sammen 336 kommuner. 18,6 % døde i løpet av det første året etter infarktet, over halvparten av dem av årsaker relatert til hjertet. Det var en liten, men signifikant forskjell mellom kommunene når det gjaldt total dødelighet, men ikke hjerte- og kardødelighet. Imidlertid forsvant også forskjellen i total dødelighet etter at forskerne tok høyde for forskjeller mellom pasientene, for eksempel på områder som kjønn, utdanning, sivilstatus, lønn og formue, reisevei til sykehuset, alvorlighetsgrad og behandling av hjerteinfarktet, og en rekke sykdommer og risikofaktorer forbundet med hjerte- og karsykdom. Resultatene var de samme også da forskerne bare inkluderte de 50 kommunene som fulgte opp mer enn 44 infarktpasienter.
Dermed kunne de konkludere med at pasientens hjemkommune ikke spiller noen vesentlig rolle for hans eller hennes sannsynlighet for å overleve det første året etter et akutt hjerteinfarkt. Fokus for å redusere dødeligheten bør derfor heller ligge på faktorer knyttet til personene enn på forskjeller i behandlingstilbudet i forskjellige kommuner.
Leave a reply