Etter hjertetransplantasjon kan det utvikle seg forandringer og forsnevringer i både de store og små blodårene som forsyner hjertet med blod. Mens koronar angiografi og ultralyd inne i kransårene gir god oversikt over forandringer i de store kransarteriene, er IMR et redskap for å vurdere funksjon i de små årene. Metoden baserer seg på måling av blodstrømshastighet og trykkforhold i kransarteriene. Korrekt beregning krever at man i tillegg korrigerer for trykk i hjertets høyre forkammer og trykket fra sideårer som forsyner blodåren som undersøkes. En fullstendig kartlegging på denne måten er både tidkrevende og komplisert. Vanligvis gjør man en forenklet undersøkelse med kun trykk- og blodstrømshastighetsmåling. Hvorvidt den forenklede metoden kan brukes hos hjertetransplanterte ble undersøkt av forskere i Oslo, og det viser seg at det ikke har noen vesentlig klinisk betydning å droppe disse korreksjonene i utregningen av IMR hos hjertetransplanterte.
Studien – en substudie av den skandinaviske SCHEDULE-studien – inkluderte 48 transplantasjonspasienter fra Oslo universitetssykehus Rikshospitalet. De ble undersøkt både ca. to måneder og ett år etter transplantasjonen, og forskerne hadde nok data til å kalkulere IMR for flesteparten av dem på begge tidspunktene. Det viste seg at den forenklede metoden gav noe høyere verdi enn den komplette metoden. Forskjellen mellom de to metodene var imidlertid i all hovedsak liten og konklusjonen var at den forenklede metoden kan brukes i vurderingen av småkarsykdom blant pasienter som er hjertetransplanterte.
Leave a reply