Internasjonalt normalisert ratio (INR) er en standardisert verdi for hvor lang tid blodet bruker på å størkne. Jo høyere INR, desto lengre koaguleringstid. Koagulering av blod er viktig for å hindre blødning og reparere skader i blodåreveggen, men overdreven koagulering kan føre til blodpropp. Et av de viktigste og mest brukte blodfortynnende legemiddelene heter warfarin, og markedsføres som Marevan i Norge. Måling av INR er viktig ved behandling med warfarin, hvor man må balansere virkningen av legemiddelet opp mot risikoen for større blødninger.

Under normale omstendigheter vil størkningstida til blodet variere mellom to grenseverdier på hver side av INR. Slik naturlig biologisk variasjon finner vi både hos en og samme person og mellom ulike personer, henholdsvis intraindividuell og interindividuell variasjon. Ved sykdom og medisinering kan størrelsen på disse variasjonene endre seg, og for å unngå feilbehandling er det viktig at man finner egne referanseområder for de som bruker warfarin. Forskere i Bergen ønsket nylig å se på variasjonen rundt INR hos og mellom pasienter som var under behandling med warfarin, men ikke hadde stabile nivåer av legemiddelet.

INR hos 34 pasienter ble målt ved fire anledninger, hver gang ved hjelp av fire ulike metoder. Forskerne kom fram til at den intraindividuelle variasjonen i koaguleringstid var mellom 18 og 24 %, mens den interindividulle variasjonen lå mellom 13 og 19 % for de ulike målemetodene. Disse tallene er vesentlig høyere enn for friske personer (2,3 – 6,8 %) og for pasienter som hadde jevne nivåer av blodfortynnende medisiner over tid (9,0 – 13,3 %). Videre undersøkelser viste at mer enn 90 % av den biologiske variasjonen hos pasientene kunne forklares ut fra variasjonen av aktiviteten til koagulerende faktorer i blodet, og når man korrigerte for disse faktorene var variasjonene i INR tilsvarende variasjonene hos friske.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply