I dag disputerer Ståle Haugset Nymo for sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Doktorgraden undersøker sammenhengen mellom økt aktivering av immunsystemet og prognose hos pasienter med hjertesvikt. Av alle de inflammatoriske cytokinene som ble undersøkt var det bare interleukin-8 som uavhengig av andre faktorer kunne si noe om hvilke pasienter som hadde økt risiko for tidlig død eller hjerte- og karhendelser. Den kliniske nytten av å bruke interleukin-8 som prognostisk biomarkør ved hjertesvikt er likevel usikker.

Cytokiner

Bakgrunnsmaterialet for doktorgradsarbeidet er den store CORONA-studien fra tidlig på 2000-tallet, hvor man ikke kunne påvise at kolesterolsenkende statiner har innvirkning på dødeligheten ved hjertesvikt. Studien ble ledet fra Norge og inkluderte pasienter fra 21 forskjellige land som hadde systolisk hjertesvikt og var eldre enn 60 år. I en studie publisert tilbake i 2012 viste Nymo og kollegene at nivåene av nyreskade- og inflammasjonsmarkøren NGAL i blodet hos totalt 1415 pasienter fra CORONA ikke gav tilleggsinformasjon om prognosen utover det man får fra kjente risikomarkører. Høye nivåer var riktig nok assosiert med økt risiko for å dø av hjerte- og karsykdom eller å rammes av ikke-dødelig koronarsykdom eller hjerneslag i løpet av oppfølgingsperioden, og sammenhengen var fortsatt statistisk signifikant etter justering for alder og kjønn, hjertets pumpefunksjon, alvorlighetsgraden av hjertesvikt, BMI, diabetes og røykebein. Men etter videre justeringer for blant annet nyrefunksjon, nivåene av den generelle betennelsesmarkøren høysensitiv CRP og hjertesviktmarkøren NT-proBNP forsvant sammenhengen. Det samme gjaldt for sekundære endepunkter som total dødelighet, hjerte- og kardødelighet og sykehusinnleggelser.

Året etter publiserte forskerne en artikkel som undersøkte risikoen ut fra nivåene av totalt fem inflammasjonsmarkører i den samme pasientgruppa. Markørene var TNF-α, de løselige TNF-reseptorene type I og II og kjemokinene MCP-1 og interleukin-8, og de ble undersøkt opp mot risikoen for å dø av hjerte- og karsykdom eller rammes av ikke-dødelig koronarsykdom eller hjerneslag, i tillegg til risikoen for henholdsvis koronare hendelser, total dødelighet, hjerte- og kardødelighet, og hjerte-og kardødelighet/sykehusinnleggelse for forverring av hjertesvikt. Med unntak av MCP-1 var nivåene av samtlige betennelsesstoffer etter justering for de konvensjonelle kliniske variablene forbundet med alle endepunktene bortsett fra koronare hendelser. Etter videre justering for nyrefunksjon, hs-CRP og NT-proBNP var det derimot bare interleukin-8 som kunne forutsi hvilke pasienter som hadde høyest risiko. Løselig TNF-reseptor type I var også uavhengig forbundet med dødsfall som skyldtes hjerte- og karsykdom.

Forskerne undersøkte om man kunne få ekstrainformasjon om prognosen til pasientene dersom man vurderte nivåene av interleukin-8 i kombinasjon med nivåene av den velkjente prognostiske hjertesviktmarkøren NT-proBNP, sammenlignet med å bare benytte NT-proBNP. Verdien av en slik modell viste seg å være begrenset, og forskerne er derfor usikre på om å måle interleukin-8 har klinisk betydning i vurdering av den framtidige risikoen for eldre pasienter med systolisk hjertesvikt.

Nukleosomer

I 2015 publiserte Nymo og kolleger også en kort artikkel i International Journal of Cardiology, hvor de undersøkte om nivåene av nukleosomer i blodet hadde betydning for prognosen til 179 pasienter med kronisk hjertesvikt. Nukleosomer består av DNA og histoner, og når hjerteceller dør kan de frigjøres fra cellekjernen og aktivere immunsystemet. Studien viste at den tredjedelen av pasientene som hadde høyest nivåer av nukleosomer i blodet også hadde høyest risiko for å dø i løpet av oppfølgingsperioden på median drøyt tre år. Også pasientene med nivåer i midtsjiktet hadde høyere risiko enn tredjedelen med lavest nivåer, og resultatene stod seg etter statistisk justering for andre faktorer som potensielt kunne ha forklart sammenhengen.

Studien viser at sirkulerende nukleosomer er til stede ved kronisk hjertesvikt, korrelerer med alvorlighetsgraden av sykdommen, og kan være en faktor i den lavgradige betennelsen som er karakteristisk for denne pasientgruppa. Funnene indikerer også at nukleosomer kan være en potensiell biomarkør ved kronisk hjertesvikt. Studien er liten og bare 30 pasienter døde i oppfølgingsperioden, og forskerne oppfordrer derfor til å tolke resultatene med forsiktighet.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply