Torsdag 15. mars disputerer Fredrik Wexels for sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo.


DE VIKTIGSTE RESULTATENE:

  1. Høyere nivåer av protrombinfragment 1+2 i urinen kobles til blodpropp i beina, men ikke blodpropp i lungene.
  2. Urinprøver er ikke like nøyaktige som blodprøver av D-dimer med tanke på å avdekke blodpropp i beina.
  3. Protrombinfragment 1+2 i plasma og urin reflekterer i samme grad blodproppdannende aktivitet i analyser utenfor kroppen.

KORT OPPSUMMERING:

(1) Av 534 pasienter med mistenkt dyp venetrombose var det 108 som fikk bekreftet blodpropp i beina med bildediagnostikk. Disse hadde høyere nivåer av protrombinfragment 1+2 i urin sammenlignet med pasienter uten blodpropp i beina. Sammenhengen ble også bekreftet hos de fleste pasientene som hadde andre sykdomstilstander i tillegg til blodpropp, deriblant kreft og svangerskap, men ikke hos pasienter med infeksjoner.

(3) Derimot kunne ikke Wexels og kollegene påvise en sikker sammenheng mellom protrombinfragment 1+2 i urin og pulmonalembolisme, altså blodpropp i lungene. Likevel var det slik at undergruppa av pasienter som ikke hadde tilleggssykdommer hadde høyere nivåer av protrombinfragment 1+2 dersom de også fikk påvist blodpropp i lungene. Totalt fikk 44 av de 197 inkluderte pasientene i denne studien påvist lungeembolisme ved hjelp av bildeundersøkelser.

(2) D-dimernivåene i blodet hadde høyere diagnostisk treffsikkerhet enn protrombinfragment 1+2 i både blod og urin. Det var en signifikant sammenheng mellom nivåene av de tre markørene, og alle markørene var økt hos pasienter med bekreftet blodpropp sammenlignet med hos pasientene som ikke hadde det.

(4) I en metode for å måle blodproppdannende aktivitet utenfor kroppen, reflekterte protrombinfragment 1+2 i urin slik aktivitet i samme grad som nivåer målt i blodet.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply