Forskerne så på 579 hjertestanstilfeller i 2013 og 2014, hvor AMK-sentralene i Oslo og Akershus, Vestfold og Telemark eller Østfold hadde blitt ringt opp. I Oslo og Akershus ble 89 % av tilfellene umiddelbart gjenkjent som hjertestans. I Vestfold og Telemark var denne andelen 94 %, mens den var på 78 % i Østfold. Den vanligste årsaken til at AMK-operatørene ikke umiddelbart gjenkjente en hjertestans var at de feiltolket informasjonen om agonal respirasjon fra innringeren. Intervjuer med AMK-operatørene bekreftet at de vurderte det som vanskelig å tolke hva en innringer vurderte som normal og unormal pusting.

– Agonal respirasjon kan arte seg på svært ulike måter, for eksempel snorkende, ujevn, eller overflatisk, og det er derfor det er så vanskelig å gjenkjenne. Derfor blir det sagt at man skal behandle alle som er bevisstløse og ikke puster normalt som om det er hjertestans. Det bør ses på om man trenger nye, felles verktøy som gjør AMK-operatører bedre i stand til å vurdere om en pasient puster normalt eller ikke, sier førsteforfatter Camilla Hardeland.

Ambulanse ble i snitt sendt ut mindre enn ett minutt etter oppringning ved alle sentrene, mens det tok litt over ett minutt før AMK-operatørene bad innringeren om å innlede hjerte-lunge-redning. AMK-sentralen i Vestfold scoret generelt sett litt bedre på det meste sammenlignet med de to andre sentralene, men alle tre sentralene gjorde det veldig bra hvis man sammenligner med resultater fra internasjonale studier. AMK-operatørene vurderte samarbeidet med innringer som essensielt for å kjenne igjen en hjertestans, og forklarte at de i mange tilfeller kunne mistenke hjertestans umiddelbart på grunn av tonefall og affeksjon hos innringeren.

LES OGSÅ:

AMK skal gi raskere hjelp ved hjertestans

 

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply