Ukas oversikt over nye studier knyttet til hjerte- og karsykdom inkluderer til sammen seks artikler med sentrale norske bidragsytere.

1. Effektiv intervalltrening for pasienter med diabetes

Både maksimalt oksygenopptak, langtidsblodsukker og BMI forbedret seg mer hos pasienter med type 2-diabetes som trente 4×4-intervaller i 12 uker enn hos pasienter som trente tilsvarende mengde med moderat intensitet. Denne nye studien fra Høgskolen i Sørøst-Norge tyder dermed på at intensiv intervalltrening er mer effektivt med tanke på å redusere risikofaktorer forbundet med type 2-diabetes enn den treningen som gjerne anbefales for denne pasientgruppa i dag.

De 38 deltakerne som fullførte studien hadde tatt del i ei av de to treningsgruppene. Begge gruppene trente utendørs tre dager i uka i 12 uker. 4×4-intervaller innebærer fire intensive intervalldrag på fire minutter hver, hvor pulsen under siste del av dragene skal ligge mellom 85 % og 95 % av makspulsen. Den moderate treningen ble gjennomført som 60 minutter lange økter med en intensitet mellom 70 % og 75 % av makspulsen. Det totale energiforbruket ved de to treningsmetodene var beregnet til å være likt.

Etter 12 uker med 4×4-intervaller tre dager hver uke hadde det maksimale oksygenopptaket til deltakerne i intervalltreningsgruppa økt med hele 21 %. De som trente moderat hadde ikke økt oksygenopptaket sitt i det hele tatt. Langtidsblodsukkeret målt som HbA1c sank fra 7,78 til 7,20 % etter intervalltrening, mens treningen ikke forbedret blodsukkeret til deltakerne som trente moderat. Deltakerne i intervallgruppa hadde i gjennomsnitt betydelig høyere langtidsblodsukker enn deltakerne i moderatintensitetsgruppa da studien startet, men også i analyser der forskerne korrigerte for denne skjevfordelingen fant de større forbedring i intervalltreningsgruppa. Videre viste studien at forbedringer i maksimalt oksygenopptak var koblet til forbedringer i langtidsblodsukkeret.

– Reduksjonen i langtidsblodsukker etter intervalltrening antyder en betydelig redusert risiko for hjerte- og karsykdom på omtrent 8–10 % etter bare 12 uker med trening. Resultatene indikerer at intervalltrening med høy intensitet er et effektivt supplement til, eller til og med kan erstatte, medikamentell behandling for å redusere risikofaktorer ved type 2-diabetes, skriver forskerne.

Deltakerne som trente intervaller reduserte også kroppsvekta med 1,7 kg i løpet av treningsperioden, mens de som trente moderat ikke opplevde noen signifikant endring i kroppsvekt eller BMI. Begge de to treningsformene førte til noe lavere fettprosent og redusert midje- og hofteomkrets. Studien tyder dessuten på at intervalltreningen var mest effektiv med tanke på å øke fettforbrenningen under aktivitet med moderat intensitet. Blodtrykket forbedret seg i begge gruppene etter treningsperioden. Moderat trening førte også til reduserte nivåer av triglyserider og økte nivåer av det gode HDL-kolesterolet i blodet, men endringene var ikke signifikant bedre enn etter intervalltrening. Forskerne så derimot ingen forbedring i insulinresistens etter 12 uker med trening i noen av de to treningsgruppene.

Studie: Støa, E. M., Meling, S., Nyhus, L. K., Strømstad, G., Mangerud, K. M., Helgerud, J., Bratland-Sanda, S. & Støren, Ø. (2017). High-intensity aerobic interval training improves aerobic fitness and HbA1c among persons diagnosed with type 2 diabetesEuropean Journal of Applied Physiology, 1-13.

2. Hva må til for at flere skal overleve hjertestans?

Hvert år rammes en halv million europeere av hjertestans utenfor sykehus, og flertallet av dem dør. En del faktorer som har betydning for overlevelsessjansen er det umulig å gjøre noe med, som for eksempel årsaken til hjertestansen, pasientens alder, kjønn og andre sykdommer, samt om det var vitner til hjertestansen eller ikke. Andre ting som øker sjansen for å overleve er det derimot mulig å påvirke, og det er disse faktorene to overleger ved Stavanger universitetssjukehus nå har skrevet en oversiktsartikkel om.

Ny medisinsk forskning øker kunnskapen om hjertestans og bidrar til oppdaterte retningslinjer som bedrer overlevelsen. Eksempler er økningen fra 15 til 30 anbefalte brystkompresjoner mellom hver periode med to innblåsninger, og det økte fokuset på å korte ned pausene mellom brystkompresjoner. Man kan også påvirke overlevelsen gjennom å tilby hjerte- og lungeredningskurs til større befolkningsgrupper, for eksempel skolebarn, eldre og ektefeller. Også helsepersonell bør trene jevnlig på gjenopplivning. Opplæring og oppdaterte retningslinjer må implementeres lokalt.

Forskerne beskriver videre de viktigste faktorene for å optimalisere ulike deler av behandlingskjeden og øke sjansen for at en pasient skal overleve hjertestans. Vitner kan bidra ved å ringe nødtelefonen umiddelbart og iverksette hjerte- og lungeredning når en person er bevisstløs og ikke puster normalt. Den som mottar nødanropet har ansvar for å vurdere situasjonen og instruere og berolige innringeren til å gjennomføre hjerte- og lungeredning. Ambulansepersonell har som hovedoppgave å gi sjokk fra hjertestarter og avansert livreddende førstehjelp så raskt som mulig. Det er også vist at det å sende mer enn én ambulanse til åstedet er koblet til bedre overlevelse. På sykehuset bør kroppstemperaturen til pasienten justeres til et sted mellom 32 og 36°C, mens pasienter med hjertestans etter akutt hjerteinfarkt bør få umiddelbar PCI-behandling. Det er videre et stort klinisk problem at prognosen vurderes for tidlig og at vurderingen er feil, noe som kan øke risikoen for at pasienten dør. Overlevelsen er dessuten bedre for pasienter som fraktes til spesialiserte hjertestanssentre.

Studie: Bjørshol, C. A., & Søreide, E. (2017, February). Improving Survival after Cardiac Arrest. In Seminars in Neurology (Vol. 37, No. 01, pp. 025-032). Thieme Medical Publishers.

Øvrige studier:

3. Kobler urinsyre i blodet til hjerneslag og tidlig død ved diastolisk dysfunksjon

Personer med diastolisk dysfunksjon, altså et stivt hjerte med redusert evne til å slappe av og fylles med blod mellom to slag, har økt risiko for å dø tidlig jo høyere nivåer av urinsyre de har i blodet. Forskere ved UiT Norges arktiske universitet har påvist denne sammenhengen i en studie av 1460 kvinner og 1480 menn som ble undersøkt med hjerteultralyd ved Tromsøundersøkelsen i 1994 og 1995. 1014 av deltakerne hadde dødd innen utgangen av 2012, mens henholdsvis 412 og 271 hadde blitt rammet av hjerteinfarkt og iskemisk hjerneslag innen utgangen av 2013.

Forskerne benyttet fire ulike mål for diastolisk dysfunksjon, og kategoriserte deltakerne ut fra om de hadde normale eller unormale verdier av disse målene. Høye urinsyrenivåer var koblet til økt risiko for tidlig død hos deltakerne med høy eller lav E/A-ratio, høy eller lav deselerasjonstid, eller lav isovolumetrisk relaksasjonstid, men ikke hos deltakere med normal diastolisk funksjon basert på disse tre målene. Høye urinsyrenivåer var ikke knyttet til økt risiko for hjerteinfarkt eller hjerneslag ved disse målene på diastolisk dysfunksjon. Derimot var høye urinsyrenivåer signifikant koblet til økt risiko for iskemisk hjerneslag for personer hvor hjertets venstre forkammer var kraftig forstørret.

Studie: Norvik, J. V., Schirmer, H., Ytrehus, K., Storhaug, H. M., Jenssen, T. G., Eriksen, B. O., Mathiesen, E. B., Løchen, M-L., Wilsgaard, T. & Solbu, M. D. (2017). Uric acid predicts mortality and ischaemic stroke in subjects with diastolic dysfunction: the Tromsø Study 1994–2013ESC Heart Failure.

4. Acylkarnitiner knyttes til økt risiko hos anginapasienter

Karnitin er en aminosyre som er involvert i fettforbrenning. Den aktive formen heter L-karnitin, mens karnitin i esterifisert form kalles acylkarnitiner. Det er slike acylkarnitiner som uavhengig av andre risikofaktorer nå kobles til økt risiko for hjerteinfarkt og hjerte- og karrelatert død for pasienter med mistenkt stabil angina i denne nye studien fra Universitetet i Bergen. Studien inkluderer blodprøver fra til sammen 4164 pasienter som oppsøkte sykehusene i Bergen eller Stavanger med brystsmerter mellom 2000 og 2004. I løpet av oppfølgingsperioden døde 415 pasienter, mens 534 ble rammet av hjerteinfarkt. Nivåene av alle de fem målte acylkarnitinene i blodet var koblet til økt risiko for å dø av hjerte- og karsykdom, og for fire av dem var denne sammenhengen også signifikant etter justering for andre kjente risikofaktorer. Den økte risikoen for den fjerdedelen av pasientene som hadde høyest nivåer var i størrelsesordenen 37 % til 73 % for de ulike acylkarnitinene, sammenlignet med fjerdedelen med de laveste nivåene. Høye nivåer av to av acylkarnitinene var også uavhengig assosiert med økt risiko for framtidig hjerteinfarkt.

Studie: Strand, E., Pedersen, E. R., Svingen, G. F., Olsen, T., Bjørndal, B., Karlsson, T., Dierkes, J., Njølstad, P. R., Mellgren, G., Tell, G. S., Berge, R. K., Svardal, A., & Nygård, O. (2017). Serum Acylcarnitines and Risk of Cardiovascular Death and Acute Myocardial Infarction in Patients With Stable Angina PectorisJournal of the American Heart Association6(2), e003620.

5. Hvor intensivt bør høyt blodtrykk behandles ved diabetes 2?

Det pågår en debatt om hva som er passende mål for blodtrykksbehandling for pasienter med type 2-diabetes. I dag sier de europeiske retningslinjene at blodtrykket bør senkes til under 140/85 mmHg, mens amerikanske retningslinjer sier 140/90 mmHg, eller 130/80 mmHg for diabetespasienter som tåler behandlingen godt og har høy hjerte- og karrisiko. I en ny kommentarartikkel vurderer den norske blodtrykkseksperten Sverre Erik Kjeldsen og svenske Peter M. Nilsson dokumentasjonen som finnes for å eventuelt endre anbefalingene. De viser blant annet til en svensk registerstudie som i fjor indikerte at risikoen for framtidig hjerte- og karsykdom var lavere for diabetespasienter med et systolisk blodtrykk på 110–119 mmHg enn for pasienter med et systolisk blodtrykk på 130–139 mmHg. Samtidig advarer de mot å trekke inn resultater fra den omdiskuterte SPRINT-studien i diskusjonen. SPRINT indikerte bedre effekt av mer intensiv blodtrykkssenkende behandling, men pasienter med diabetes var ekskludert fra å bli med i denne studien. ACCORD-studien forsøkte å undersøke om det er best for pasienter med diabetes og normal nyrefunksjon å senke høyt systolisk blodtrykk til under 140 eller 120 mmHg, men denne studien hadde for få deltakere til å kunne påvise noen statistisk signifikant forskjell i risiko mellom gruppene. Kjeldsen har derfor tidligere tatt til orde for en ny randomisert intervensjonsstudie med stor nok statistisk styrke til å kunne demonstrere en beskyttende effekt av kombinert og intensiv blodtrykks- og blodsukkerbehandling hos pasienter med diabetes.

Studie: Nilsson, P. M., & Kjeldsen, S. E. (2017). Blood pressure goals in type 2 diabetes—assessing the evidenceThe Lancet Diabetes & Endocrinology.

6. Kan bærbart måleutstyr brukes for å evaluere virkningen av Marevan?

Det blodfortynnende legemiddelet warfarin (markedsført som Marevan) hindrer at blodet levrer seg. Virkningen måles via en blodprøve av INR-verdier, som forteller hvor mye blodlevringstida er økt sammenlignet med det som er normalt. Lave INR-verdier øker faren for blodpropp, mens høye verdier øker faren for farlige blødninger. Å ligge på riktig INR-verdi er derfor svært viktig, og INR må måles jevnlig selv hos personer som har stått på legemiddelet over lang tid.

Små og bærbare apparater som måler INR kan være kjekt både i en klinisk setting og for at pasienter skal kunne måle INR uten å dra til legen. Ett av mange slike apparater er microINR, som kom på markedet i Norden i 2012. I denne studien har microINR blitt testet på 186 norske pasienter ved både sykehus og i primærhelsetjenesten, og resultatene viser at INR-verdiene samsvarer godt med verdiene fra metoden de ble sammenlignet med. Det var også få tekniske feil ved utstyret. Imidlertid var det litt for stor variasjon i gjentatte målinger av samme pasient til at utstyret tilfredsstilte alle kvalitetskravene til SKUP (Skandinavisk utprøving av laboratorieutstyr for Primærhelsetjenesten), som har gjennomført studien på vegne av produsenten. Heller ikke målet for brukervennlighet ble nådd.

Studie: Larsen, P. B., Storjord, E., Bakke, Å., Bukve, T., Christensen, M., Eikeland, J., Haugen, V. E., Husby, K., McGrail, R., Mikaelsen, S. M., Monsen, G., Møller, M. F., Nybo, J., Revsholm, J., Risøy, A. J., Skålsvik, U. M., Strand, H., Teruel, R. S. & Theodorsson, E. (2017). The microINR portable coagulometer: analytical quality and user-friendliness of a PT (INR) point-of-care instrumentScandinavian Journal of Clinical and Laboratory Investigation, 1-7.

Del: Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Leave a reply